“Flere medier avdekket i sommer uverdige forhold hos Politiets Utlendingsenhet på Tøyen der alle enslige mindreårige asylsøkere må registreres. De ble innelåst i mer enn et døgn, fikk dårlig mat og måtte sove rett på gulvet.” Dette skriver klassekampen mandag 10. august 2015.
Hvorfor er det så få som reagerer, tenker jeg.
Tenk om mitt barn hadde måttet flykte. Tenk om mitt barn hadde vært vitne til drap på foreldre og søsken, og følt seg tvunget til å flykte. Tenk om mitt barn hadde blitt tatt imot i et av verdens beste land – på denne måten som avisen beskriver.
Tenk om dette var mitt barn. Utfordringen med denne tanken er vel at de fleste av våre barn ikke trenger å flykte fra krigstilstander.
Og så er ikke disse asylbarna en av våre.
Siden mai har det vært en kraftig økning i antall mindreårige asylsøkere til Norge.Noen som ser ut til å skulle forklare tilstandene.
Rettighetene til mindreårige asylbarn må sikres bedre.
“Av de som har kommet første halvår er 699 fra Afghanistan, 361 fra Eritrea og 61 fra Syria”, skriver Klassekampen.
De er enslige. De er mindreårige. De er asylsøkere.
Burde ikke barnevernet ha ansvar inntil de har fylt 18 år?
Burde ikke politikerne i anstendighetens navn gå sammen og finne en rask løsning på disse uakseptable forholdene?
Minst like ille som forholdene ved mottak er Redd Barnas tall om at det i perioden 2000 – 2014 har forsvunnet 963 barn fra norske asylmottak.
I verste fall faller de i hendene på kriminelle. Da kan det gå riktig galt. I min bok Bare et barn (Klikk på lenken om du vil vite mer) er temaet nettopp enslige mindreårige asylsøkere som faller i hendene på kriminelle. Boken er fiksjon, men alvoret kan hentes fra reell statistikk. Dessverre.
