«Jeg er ei dame på xx år, som har hatt et utfordrende år.
Da jeg ble sykmeldt etter en litt vanskelig omstilling på jobb, gikk jeg rett i kjelleren og ganske fort satte jeg meg ned for å lese boken din Kjemp for alt hva du har kjært.
Det var en stor oppmuntring for meg og nå mange måneder etterpå husker jeg fremdeles små og store detaljer du skrev om i boken som gir meg ekstra guts.
Jeg skulle så gjerne vært på et av dine foredrag, men har ikke hatt mulighet når du har vært i nærheten. (Jeg bor i xxx)
Igjen, takk for at du skrev boken som har betydd så mye for meg!
Med vennlig hilsen
xxx»
Det var vanskelig å hoppe ut i det. Skrive en bok som på mange måter utleverte mye av meg, mitt strev, mine tanker. Mitt slit. Mine engstelser. Fortsatt kan jeg synes det er litt krevende.
Tilbakemeldinger som den du leste ovenfor, bekrefter likevel at det var riktig å gjøre det. En tilhører sa en gang til meg etter et foredrag: «-Og jeg som satt hjemme og tenkte: Hun politilederen der kan jo saktens ha en krevende jobb, hun som ikke har utfordringer i privatlivet. Lite visste jeg hva du stod i.»
Vi har alle vårt. Stort eller lite spiller ingen rolle. Utfordringer skal ikke sammenlignes.
Hvis boken kan hjelpe, er hver linje verdt strevet.
