I sin kommentar i Aftenposten søndag 3. januar 2021 oppfordrer Erle Marie Sørheim til mer «konstruktiv kritikk» og til mer kritisk utfordring av forfatteren i de mange litterære samtalene.
Innledningsvis gir hun en generell oppsummering av hvordan slike samtaler foregår, med snille spørsmål, vindrikkende og strikkende publikum. Altså en kosekveld.
Det er sjelden bortkastet å slappe av og oppleve en avkobling fra hverdagen.
Når det er sagt, så følger jeg langt på vei Sørheims oppfordring til endring. Likevel vil jeg ikke henge meg på linjen om å være konfronterende og kritisk, og jeg er ikke sikker på at disse samtalene blir bedre av at sceneintervjuere «burde bli kurset hos Fredrik Solvang». Solvang er svært dyktig, ingen tvil om det. Men vi trenger adskillig mer i den offentlige samtalen enn konfrontasjon. «Litt motstand trenger ikke bli ensbetydende med slakt», skriver Sørheim. Likevel vet de fleste at kunsten å beherske gode spørsmål ikke er alle forunt. Det er det heller ikke å skrive en god bok, men i denne sammenhengen er ingen av disse kjernen av mitt poeng.
Mitt håp er at vi klarer å bryte gamle samtalemønstre.
For hva er egentlig «konstruktiv kritikk» annet enn noe som ender i en meningsbrytning (og kamp) uten innovative tanker?
Hvor mange diskusjoner har vi egentlig sett, som aldri fører til mer enn en god diskusjon?
Ja! Jeg vil gjerne forklare hva jeg har skrevet og hvorfor. Jeg vil gjerne samtale om retninger, innfall og synspunkter som kommer fram i bøkene mine. Mye mer enn jeg gjør idag. Men jeg ønsker at det skjer gjennom dialog, som betyr å lytte, og ikke gjennom diskusjon og debatt som er verbale kampformer for de utadvendte med enormt ordforråd og kampvilje.
Det er en ubenyttet og underkommunisert kunst å evne kritisk dialog, hvor du lytter uten å avbryte, og hvor forfatteren likevel må stå til rette uten å bli jaget.
Endring skjer når mennesker samarbeider, ikke når vi kriger. Endring skjer når både forfatter og intervjuer har et ønske om å skape noe nytt, og dette ønsket trumfer ønsket om og behovet for å fremheve eller forsvare egen kompetanse.
Da vil den litterære samtalen bli mer enn en reklame for boka.
Pandemitidene har endret strukturer. Vi kan benytte smittetiden vi lever i til å løfte blikket og spørre: Hva er hensikten med denne offentlige samtalen? Hva ønsker jeg å oppnå? Hvis svaret er økonomisk oppgang og egen suksess, har nok både Sørheim og jeg skrevet forgjeves.
(Erle Marie Sørheims kommentar i Aftenposten 3. januar 2021, ser ut til å være for abonnenter, derfor ligger ingen lenke til kommentaren tilknyttet min bloggpost.)
