Til høsten utgir jeg en bok på Kagge forlag om egenutvikling, utholdenhet, inspirasjon og urkraft, basert på erfaringer fra jobb og hverdagsliv: Urkraften er en fortelling som kan bidra til forandring i livene våre.
Urkraften har et optimistisk budskap vi alle kan kjenne igjen. Med erfaringer som leder, mor i tidsklemma og kvinne i et mannsdominert miljø byr jeg på fargerike erfaringer . Boka gir inspirasjon om hvordan du kan finne frem urkraften i deg – enten målet ditt er å bli en enda bedre leder eller rett og slett en bedre utgave av deg selv.
Sett med egne øyne var det faktisk ikke helt opplagt at jeg skulle skrive denne boken. Igrunnen er jeg temmelig fullbooket på tid sammen med krimheltinnen min Wilma Lind, som er i ferd med å rulle opp en ny sak. Men den positive responsen på foredragene jeg holder rundt om i Norge der mange etterspør bok, har inspirert meg. De mellommenneskelige møtene med alle dere der ute, inspirerte meg rett og slett til å skrive Urkraften.
Urkraften er ingen biografi om en tidligere leders refleksjoner. Det er ingen teoribok om ledelse. Derimot er det en bok om å få til det du vil, enda vi ikke skal stikke oss frem, enda vi ikke skal mene noe altfor ofte eller på tvers av systemer, enda vi ikke skal være altfor synlig stolte av hva vi oppnår, enda vi skal overlate til andre å fremheve våre prestasjoner. Det er en bok om å ikke alltid holde seg under radaren. En bok om å utfordre seg selv, hente inspirasjon fra mennesker og omgivelser, og når hverdagen butter på alle fronter: Finne frem urkreftene.
Jeg har et sterkt ønske om at min historie skal skape resonnans hos deg som leser. Nettopp derfor er det så viktig for meg å høre hva du ønsker at jeg skal skrive om, hva vil du gjerne lese om i en sånn bok?
Om du henter deg en kopp kaffe, en kopp te eller et glass vin før du leser videre, og deretter tygger litt på ordene som nå følger…
«Sommer. Ordet på seks bokstaver som alltid gir meg godfølelsen.
Fredag 22. juli 2011 kunne begynt som en hvilken som helst annen sommerdag på sommerferie. Men det gjorde den ikke.
Klokka 0525 ringte min manns mobiltelefon. Det var altså ikke min ringelyd som vekket oss, men hans. Min mobil hadde ringt til alle døgnets tider i mange år. Min ringelyd, Metallicas Enter Sandman, betydde alltid jobb. Like greit å få i gang adrenalinet før saken var presentert, tenkte jeg da jeg la den inn som standard ringetone.
-Pappa er blitt dårlig, sa min svigerinne i andre enden. -Han er i koma. Du bør nok komme inn til Oslo.
Vi stirret på hverandre der på sengekanten. Utenfor de mørke rullegardinene begynte fuglene å våkne mens mannen min kledde på seg.
-Jeg ringer så snart jeg er inne, sa han. -Når vi vet mer.
Så reiste han. Klokka 0615. Til Pappaen som kanskje nærmet seg livets slutt.
Klokka 15.15 lå jeg i delvis skygge i en av solsengene på den enorme terrassen til vennene våre og leste krim. Huden luktet sol, faktor 30 stod ved siden av meg. Katten lå inne og snorket i trådskuffene blant rene dynetrekk. Yngstemann som den gang var 12 år, satt inne i stua og fulgte med på Tour de France. Med saltvannseigt hår og hvitt salt på sommerbrun hud serverte han utbrudd ikke helt ulikt sin fars evne til innlevelse i sportens verden. Så plutselig var tonen en annen.
-Mamma?
-Mm.
-Det har visst skjedd noe i Oslo.
-Har Pappa ringt deg?
Jeg kikket etter mobilen som aldri var langt unna, og fant den under det store badehåndkleet jeg lå på. Ingen tapte anrop.
-Kom og se selv.
-Skal bare lese ut kapitlet først.
-De tror det er en bombe.
Og det skulle bli verre. Alvoret hadde så vidt begynt.
Uten at jeg visste det startet jeg denne fredag 22.juli 2011 på et svært annerledes og ikke minst intenst krevende år i mitt liv. Mine roller som mor, ektefelle, toppleder i Oslopolitiet, medarbeider og medmenneske skulle bli satt på prøve. Jeg skulle få kjørt meg langt forbi min daglige tålegrense. Men det visste jeg heldigvis ikke da.
Det finnes dager vi aldri glemmer. Det finnes hendelser som graver så dypt i vårt sinn at arrene må smøres regelmessig.
Det finnes mennesker som omgir seg med lys og varme, og som gir deg kraft til å gå videre. Det finnes mennesker som er så krevende motspillere at de bryter deg ned.
Jeg er glad for at jeg ikke var ny leder da det smalt.
Jeg er glad jeg hadde erfaring.
Jeg er glad jeg hadde fantastisk engasjerte og dedikerte medarbeidere på Seksjon for volds-og seksualforbrytelser, som sammen med 80-100 andre dyktige medarbeidere skulle drifte det midlertidige Terroravsnittet.
Jeg er glad jeg hadde familie og venner.
Men mest av alt er jeg glad for at jeg kjente urkreftene mine. Og visste hvorledes jeg skulle bruke dem.»
Har du innspill til meg? Skriv dem i en kommentar her på bloggen. (Bare scroll litt lengre ned herfra). Det ville være suverent med en dialog dere imellom i kommentarfeltet. Om du ikke ønsker at alle skal se hva du skriver, kan du sende meg en melding på facebooksiden Hanne Kristin Rohde. Innspill som får direkte betydning for boka blir naturligvis belønnet med et signert eksemplar – når boka foreligger.
Trenger du hjelp?
Ta kontakt dersom du trenger et foredrag om ledelse, så skal du få et godt tilbud.
Ring Hanne Kristin Rohde på mobiltelefon + 47 48203012. E-post: Klikk her
