Da Smule-pusinnen mottok brev fra selveste Jesperpus, forstod jeg at det var alvor. Ikke bare kommuniserte de på høyfrekvens, men en førsteutgave av Jesperpusboka stod på spill. Det var bare å sette seg i bilen og dra oppover til Hedmarken. (Hvis du allerede nå lurer på hvorfor ikke Smulepus dro, kan jeg beDYRe at hennes kommunikasjon med andre pusekatter egner seg best – ja nettopp – pr brev eller Skype.
Jesperpus var som alltid knuskskjønn, smellvakker og svært bestemt. Uten innledende fraser dro han meg med inn i skogen til et vann. Bestemt kar, gitt! Og veeeldig sjarmerende.
Jesperpus var svært ivrig, og jeg fant det nødvendig med ørlite kjapp opplæring:
-Dersom vi finner tyven, skal han eller hun ikke skades! instruerte jeg.
-Du er ikke lite kjedelig du da! sa Jesperpus. – Ikke en eneste klo engang?
-Ikke klør!
-Tenner?
-Nope.
-Hoppe opp i håret og lugge?
-Not.
-Slenge labbene rundt leggen og bite bare bittelitt?
Da jeg følte meg trygg på at vi hadde en slags felles forståelse, la vi i vei. Og Jesperpus visste hva han drev med. Han gikk målbevisst avgårde, med vibrerende snute og struttende værhår.
Og der, i harmoniske omgivelser, satt verdens blideste skurk. Selveste senterlederen på Storo Storsenter- Unni Aasgaard, med Jesperpus-boka mellom hendene, og helt oppslukt av matmor Ainas varme penn og flotte bilder.
-Jeg blåser i hva du sa, mjauet Jesperpus mellom tenna. -Hun fortjener juling!
-Hun må få legge frem sin sak først, sa jeg.
Han gadd ikke engang se på meg. Jeg tror jeg må være det kjedeligste mennesket Jesperpus har møtt….
Bildebevis måtte sikres. Sånn er det nå engang i detektivarbeid.
-Hei girls, skjerp dere. Dette er en arrest!!
Det var ikke fritt for at pusegutten ble utålmodig. Her hadde han nettopp identifisert damen som hadde boka, og så begynte girlsa å posere!!
HALLOOOOO!!! DET ER DA IKKE JEG SOM ER ARRESTERT!!!
Jesperpus ble alvorlig bekymret et øyeblikk og slo illevarslende (helt symbolsk selvfølgelig) med halen.
Det var da ikke annet å gjøre enn det vi dyrevenner liker å gjøre når dyrene våre mener noe: Adlyde.
Jesperpusen ble satt forsiktig ned på bakken, der han umiddelbart ristet av seg jentelusene, og travet med høy hale og bestemte skritt i retning matmor Aina. Eneste dame i nærheten med vettet i behold, tenkte han. Og jeg fulgte etter, med arrestanten godt fortøyd i Jesperpus.
Vil du vite motivet bak kattekrimmen?
Følg med i neste episode!
