Når vår moralske standard blir satt på vent fordi det er viktigere å jage i flokk

Det begynte ( i Norge) med at kvinner fortalte om hva de har opplevd. Hva de har blitt utsatt for. Før. og Nå. Oppropene understreket at det var viktig å unngå gapestokk. At historiene var poenget. For å endre en ukultur.

Historiene var sterke, vonde og opprivende. Historiene ble et synlig vitnesbyrd om en kvinnekamp som langt fra er over.

Midtveis i oppropene høsten 2017 kjente jeg på en ørliten stolthet: Vi, Norge, klarte å unngå uthenging. Målet virket klart: Behovet for adferdsendring.

Så snudde timeglasset. Det ble kjent at Trond Giske var blant de som hadde trakassert, også seksuelt. En person med makt. En offentlig person. Etter noen intense uker i jaktmodus, hvor oppropene kommer i bakgrunnen, handler nå alt om hva nestlederen i AP har gjort. Selv valgte han å stå frem i Dagsrevyen i beste sendetid og sette ord på sine handlinger. Da må han definitivt tåle at kvinnene som har opplevd seg trakassert av ham gjør det samme. Status: Gispe må gå. AP må rydde i eget reir. For ikke å glemme: Giske er også et menneske med familie og barn. Nå er det nok personjakt.

Hva skjer så med oss på utsiden under en slik jaging i flokk? Vi mister det egentlige målet av synet. Istedet diskuteres rundt om hvorvidt man er for eller mot Trond Giske, kvinnene, AP, partikultur med mer. Vår moralske standard blir satt på vent. Først må andre rydde. Imens kan vi peke, grøsse og heie. Alt ettersom. Igjen slår det ned i meg: Det er så uendelig mye lettere å peke enn å snu speilet mot seg selv.

Tiden er inne for å snu timeglasset- igjen. Jaktsanden bør helles ut. Vi må tilbake til den egentlige agendaen bak #Metoo, tilbake til oppropene i Norge. Tilbake til kvinnene som har måttet tåle. Som i år har unnlatt å varsle. Som har blitt anmodet om å glemme. Som har blitt utsatt for gjengjeldelse på toppen av seksuell trakassering. Fordi han ble ansett viktigere enn henne. Av noen. Av mangel på individuelt relasjonelt mot hos andre.

Det store spørsmålet er fortsatt: Hvordan får vi menn uten selvinnsikt til å slutte å tafse på kvinner? Til å slutte å forgripe seg?

Krav til bevis, mangel på vitner, relasjonell feighet, kjønnsbaserte fordommer og ikke minst frykt er blant elementene som har fått kvinner til å holde munn, og “gode rådgivere” til å dysse ned. De som har fortalt har sjelden blitt fulgt opp. Utøveren har kunnet fortsette uten konsekvenser.

Den nye utfordringen som har oppstått i kjølvannet av #Metoo er ønsket og behovet for at kvinnene blir trodd og at varsling av uønsket seksuell oppmerksomhet skal få sin reaksjon. Dette er ikke ukomplisert.

Straffbare handlinger. På den ene siden har vi handlinger som rammes av straffeloven, med uskyldspresumsjonen og kontradiksjonsprinsippet som klare søyler i vårt rettsvesen. (Jeg holder utenfor alle eksempler på forhåndsdømming på sosiale medier. De er uønsket, men representerer en annen utfordring jeg ikke berører akkurat her idag).Altså: Har du begått en straffbar handling, skal du behandles etter norske lover og rettsprinsipper. Målet må være at flere kvinner anmelder.

Handlinger som ikke rammes av straffeloven. Så har vi seksuell trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og maktmisbruk som ikke rammes av straffeloven. Det er dette som blir vanskeligst, tenker jeg. Det er her vi tråkker feil. Målet er jo å korrigere disse mennenes adferd, slik at omfanget reduseres. Helst til null. Men hvordan skal vi tro på kvinnene uten at mennene føler seg forhånds”dømt”?  For å endre en ukultur må vi våge å starte med å tro på kvinnenes historier, rydde i varslingsrutiner og gi adekvat reaksjon. (I ordet “varslingsrutiner” forutsetter jeg at begge blir hørt, at adferd korrigeres osv) Jeg minner om at på denne siden av trakasseringsskalaen er vi ikke i domstolen. Likevel: Hennes fortelling er hennes opplevelse. Som til nå ikke er blitt tatt på alvor. Forteller hun sannheten? spør mange. Kanskje mente han det ikke sånn? Forsett? Grov uaktsomhet? Uaktsom? Hva om han bare var klønete? Ikke mente å gå over streken? Vel, noen er usedvanlig klønete. Lytt og lær er mitt råd til disse. Men stikker du tunga di langt ned i halsen på en kvinne uten at hun vil det, er det å gå langt over streken. Gjør du, som veilederen i politietaten det ble skrevet om i 2015, og sender et nakenbilde av deg selv til aspirantkvinnen du har ansvaret for, er det en totalt uakseptabel og ikke unnskyldelig adferd. Det holder ikke lenger med unnfallenheten: Han er litt rar. Det er ikke noe å bry seg om.

Så hvor går vi herfra? Jeg har ikke alle svarene. Skribleriene over er et forsøk på å sette igang en fruktbar dialog. (Dialog betyr å lytte. Diskusjon betyr å slå istykker altså verbal krig.) Jeg ønsker at vi lytter til hverandre. Lærer av hverandre. Respekt begynner ikke bare hos menn. Hverdagsrespekt går begge veier. Først da skapes fremskrittet. Så enkelt og så vanskelig.

Målet er ufravikelig: Prinsippet i varslingsinstituttet må bli en hverdagsnorm. Prinsippet om at enhver kvinne (selvfølgelig ethvert menneske, selv om jeg har tilegnet denne bloggen kvinnen) skal kunne gå på jobb, uten å bli tafset på og trakassert. Målet er at enhver skal kunne si ifra. Uten å bli utsatt for noen form for gjengjeldelse.

Klikk HER og du kan høre hva jeg sier på NRK Radio om saken

 

 

Kommentarer

Skriv inn din kommentar