Oslo-panteren (altså meg) var veldig glad for at Ørland kommune tok i mot uten heftige vindkast ned til landingsstripa. Vi var minst to om den følelsen, inkludert den fine kvinnen på setet ved siden av, Heidi. Begge tror jeg vi var glade for en flytur uten orkan i pusten. Denne lettelsen, var starten på mine timer i eventyret.
Det er virkelig koselig å møte mennesker. (Som jeg kommer tilbake til, men først et lite begeistrings-utbrudd)
På Ørland flyplass ble jeg møtt av Hanne Falstad og Margaret Aune , som kjørte meg til Hovde gård. Har du ikke hørt om stedet? Det hadde ikke jeg heller, før jeg stod midt på tunet, i novembermørket, uten at det føltes mørkt.
Du vet, noen ganger er vi ikke helt klar over hva som venter. Det kan være gode opplevelser eller det kan være uventede utfordringer. Og noen ganger er det som å komme til en plass der drømmene får handlingsrom.
Akkurat sånn var det å være meg, denne kvelden før jeg skulle på scenen og snakke i regi av Fru Ingers nettverk fredag 12. november 2021. (Som egentlig begynte som fredag 13. november 2020, men så var det denne pandemien da. )
Døren inn i hovedhuset åpnet seg som om det stod en usynlig butler og ønsket velkommen, og innenfor åpenbarte seg et juletre. Nå skal det sies at jeg er over gjennomsnittlig glad i juletrær, men jeg vil hevde at man skal være usedvanlig utafor om den velkomsten ikke får fram et smil fra hjertet. <3
Jeg fikk rom på låven, og har vel sjelden brukt så lang tid til rommet. Ikke fordi det var langt. Jeg skulle bare krysse tunet, men detaljene, dere. Aldeles vidunderlige og en sjelden nytelse.
Etter en koselig middag med to nydelige «Fru Inger», gikk turen til kultursenteret med foredraget der jeg byr på en overdose Hanne Kristin. Erfaringsdeling fra jakten på urkraften, krydret med humor og alvor.
Jeg tror jeg holdt det gående i 1 time og 20 minutter uten pause. Sånn blir det nemlig når salen lever. Da glemmer jeg tid og sted, glemmer at jeg har et hotellrom av de sjeldne, som jeg gleder meg til å føle, berøre og puste i. Da glemmer jeg tiden og forsvinner inn i et fellesskap med publikum som bruker av sin fredagskveld for å lytte, erfare og forhåpentligvis nyte.
Urkraften i oss er nemlig viktig. Jeg fant min i sjelen min. Jeg tenkte: Når jeg har en sjel, hvorfor bruker jeg den ikke? Og sånn startet min interne etterforskning. En livslang åstedsgranskning, der alt som dukker opp, har verdi. Enten det skal ryddes i, hentes fram eller øves på. Der jeg ikke faller på kne og adlyder en «noen» som forsøker seg med enten velmente råd eller hersketeknikker. Der jeg ikke faller for fristelsen til å forsvare meg under et akutt verbalt angrep som kommer uventet, men heller stiller spørsmålet: Hva mener du egentlig?
Jeg er ikke på jorda for å forsvare meg. Derimot tror jeg at jeg kan gi lys, gi et foredrag, gi noen ord. Og la passere de kommentarer som ikke fører til noe. Selvsagt er jeg stadig på på jakt etter å utvikle meg, men utviklingen kommer sjelden ved tilbakemeldinger fra helt fremmede som mener at de er i den posisjon at de kan gi råd. Slike råd speiler avsender langt mer enn det speiler meg. Jeg svarer sjelden eller aldri på denslags, fordi det er ikke min jobb å rydde i andres rot.
Vi kvinner ( og sikkert også noen menn) har så altfor lett for å gi bort energien vår til andre mennesker, mennesker som ikke alltid har mitt/ditt beste i tankene. Det er min oppfatning at fremmede som gir meg råd eller veiledning, ikke rent sjelden kan mistenkes for å være ute etter å styrke eget ego, langt mer enn å hjelpe meg. Da er det usedvanlig nyttig med en dæsj urkraft, som lyser opp mitt indre landskap.
For husk: Å bygge seg selv sterk er det motsatte av egoisme. Men det forutsetter at du ikke bygger deg sterk for å herske over andre. Urkraften gir nemlig plass for belysning i alle kroker.
Tusen takk Fru Inger nettverk, for at dere retter lyset på mot, anerkjennelse og handlingskraft. Det var en ære å snakke for dere.
Og skulle du som leser dette ønske å vite mer:
https://hannekristinrohde.no/kjemp-for-alt-hva-du-har-kjaert/
