Målet var å sikre tilstedeværelse av lokalt politi. Vellykket? Nei. Målet var også å sikre gode fagmiljøer. Vellykket? Forhåpentligvis i mye større grad enn tilstedeværelsen.
Professor Cathrine Filstad slår fast i Klassekampen fredag 18.1.2019 at reformen ikke har sikret regjeringens viktigste mål om å «sikre tilstedeværelsen av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor.»
For meg er det komplett ubegripelig at man faktisk har trodd at ved å sentralisere, så oppnår man mer nærpoliti.
Når man slår sammen enheter er dette en sentralisering. Når man legger ned lokale enheter, vanskeliggjøres synlighet og tilstedeværelse. Dette kan da ikke komme som en bombe?
Et gjennomgående trekk i undersøkelsen til Filstad viser at ansatte i Politidirektoratet (POD) er mye mer positive til reformen enn de øvrige politiansatte. Sagt med mine ord: Toppstyrt skrivebordsteori funker dårlig i praksis.
Jeg blir både bedrøvet og opprørt på politiets vegne.Det finnes så mange idealister i norsk politi. Så mange kreative ansatte. Så mange som lever for et trygge samfunn. Så mange som blir slitne og sykemeldte av å strekke strikken for langt. Så mange som er lei av toppstyrt gjennomføring av noe de ikke tror på. Så mange som er lei av at det ikke er et reellt rom for å ta ut frustrasjon, fordi..ja nettopp…reformen er jo så tiltrengt og vellykket. Å mene noe annet er utenkelig.
Det er absolutt ingen tvil om at norsk politi til enhver tid må være tilpasset verden utenfor, tilpasset kriminaliteten i samfunnet, tilpasset kriminaliteten som er på vei. Det er nok heller ingen tvil om at deler av politiet fungerer godt, og at det ikke er grunn til å slakte norsk politi som helhet. Men de grepene som har blitt gjort for å sikre tilstedeværelse, kunne aldri sikre tilstedeværelse. Da er det lov å stille spørsmål om hvorfor.
Jeg ville jo selvfølgelig aldri drømme om å kritisere enkelte toppledere i politiet og i politikken; Antyde at enkelte ledere er menneskefjerne administratorer uten evne til å sy det praktiske livet inn i sine beslutninger. Men en kjensgjerning er det nok at noen bruker sitt talent på feil sted.
Det første som må opp og fram slik jeg tolker tidligere kollegaer er en raus mulighet til å komme med innspill om uenighet og om hva som ikke fungerer.
Nå skal jeg lese boka Politireformer. Nå er jeg grådig nysgjerrig på hvordan dette kan ha ført så galt avsted.
Jeg kan ikke alt. Jeg vet ikke alt.
Men en ting er jeg helt overbevist om: Noen nærpolitireform er dette ikke.
Og til de toppstyrende: Borgerne i Norge lar seg ikke lure.