Fagforeningen Norske forfattere (NF) er ikke et B-lag. Det er ikke entydig riktig det som ofte beskrives i mediene, nemlig at det er en fagforening for alle som har søkt og ikke kommet inn i Den Norske Forfatterforening (DNF).
En del av oss som er glade for initiativet har aldri søkt DNF, fordi den midt oppi mye bra, også virker noe konservativ på en litt seig måte, i hvert fall på en nykommer som undertegnede.
Nå er det viktig å bruke hodet og ikke bare pennen, tenker jeg. Som om det egentlig skulle være en motstrid… Vi forfattere kan velge å nøre opp under en strid mellom disse to foreningene, eller vi kan velge å være forsonende kloke, og ha som primært anliggende forfatterens fremtid. For meg er det en selvfølge at mennesker som skriver og utgir bøker har samme interesser i forhold til royalty, bibliotektsordninger m .v.
«Fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere innenfor samme industrigren eller fag. En fagforening tar vare på interessene til en yrkesgruppe. Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår. Etter andre verdenskrig har også trygdeordninger, velferdsgoder og ulike politiske solidaritetsspørsmål blitt viktige kampsaker.» (Kjapt klippet fra Wikipedia)
Selvfølgelig vil det være mennesker både i og utenfor både NF og DNF som mener at etablering av en ny fagforening vil skape splid. Men splid skapes ikke av en forening som sådan. Splid skapes av ord, handlinger og holdninger. Ingenting vil glede meg mer enn om det er mulig å finne en felles plattform. Slik jeg ser det, er DNF ikke innenfor rammen av definisjonen av en fagforenings primære intensjon- solidaritetstanken. Derfor har jeg heller aldri søkt. Elitetenkning er ikke et gode for en yrkesgruppe, og langt fra et gode for leserne. Kanskje er det ikke elitetekning på innsiden av DNF, men de har et problem når mange på utsiden oppfatter det slik. Og hvem er vel nærmest til å ta det på alvor og gjøre noe med det?
Vi forfattere står overfor mange utfordringer, ikke minst i forhold til nytenking og innovasjon. Jeg gleder meg til lørdag 13.1.18 på Litteraturhuset, og håper å høre mange kloke inkluderende innlegg mot en felles fremtid.
Endringer medfører alltid diskusjoner for og imot endringen, forståelse av det bestående og argumentasjon fra personlig ståsted, erfaringer og trygghet. Forhåpentligvis evner vi i denne situasjonen å ikke ta en Trump, dvs å drysse karakteristikker langs veien mens den gåes opp. Ved saklighet oppnås resultater. Frykt, usikkerhet og angrep sender oss i beste fall baklengs inn i fremtiden.
Dramatikerforbundet har i følge vedlagte artikkel i Klassekampen 4. januar 2018 evnet å tenke nytt. Eksempel til etterfølgelse?
http://www.klassekampen.no/article/20180104/ARTICLE/180109987
