Jeg vil ha ledere som er medmennesker

Jeg har fanget opp enkelte forskere som diskuterer om begrepet EQ ( emosjonell intelligens) egentlig bare er en bløff. Det vris og vrenges på definisjoner av EQ, enten det henvises til evner, personlighetstrekk eller holdninger. Kanskje er ikke EQ det «riktige». I så fall setter jeg pris på at det finnes frem til enda bedre måter å si ting på.

Men: Akkurat i dette lille hjertesukket er mitt fokus det praktiske liv.

Fordi: Det blir så mye skrivebord og mange ord når teorien blir den som alltid får mest oppmerksomhet. Jeg blir rett og slett temmelig matt.

Inspirerer meg mest
EQ eller IQ…De lederne som har inspirert meg til å yte best, er de som har hatt en evne til å få meg til å føle meg vel. De har fått meg til å yte mer enn jeg trodde jeg kunne. Professor emeritus i filosofi og idéhistorie Guttorm Fløistad sa en gang på et foredrag jeg deltok: «Et inspirerende miljø gjør at man kan mer enn man kan.» Nettopp! – tenkte jeg. -Det er jo ikke alltid lederen med høyest IQ som får frem det beste i medarbeiderne.

Det er i praksis det gjelder

Livet
Forrige uke døde min svigermor. Vi satt ved sengen hennes til det siste. Det var en vakker stund. Hun pustet så jevnt og rolig, som om hun inn i sine siste minutter hadde det godt. Et langt liv gikk mot slutten og hun kjempet ikke imot. Hele rommet var fylt av fred. Så åpnet hun øynene, så uten å se…og etterpå pustet hun bare utover. Og som om denne ut-pusten blåste vind i tenkte seil, tok skipet av fra jorda, fra sengen hennes, fra oss som satt rundt henne. Pusten ble svakere til den var nesten uhørlig, til skipet forsvant i horisonten. Tilslutt det aller siste utpust. Så var det over.

Hun var ikke alene. Vi var der. Men i inn selve døden var det ikke noe annet vi kunne gjøre enn å fremkalle gode minner, -og være tilstede i nuet.

Livet og lederskapet
Kanskje er det vrient å få øye på hvorfor jeg trekker inn denne personlige hendelsen i vår familie. Kanskje er jeg på villspor når jeg skriver det inn her. Likevel ser jeg en tråd:
Etter 20 år i lederskap er jeg ikke i tvil om at lederskapet må knyttes til selve livet.
Jobb er ikke noe vi bare gjør for å overleve. I Norge er ikke jobben vår noe vi har for å få penger til mat på bordet og tak over hodet. Vi skal realisere oss, skape karriere, følge våre interesser, utvikle vårt fag, for å nevne noe. Derfor er det så lett å glemme at vi medarbeidere skal føle oss levende også på jobb.

 

En levende leder
En «levende» leder er et medmenneske også  arbeidstiden. En som både bryr seg og bryr seg om. Som tar populære og upopulære avgjørelser. Som viser sitt 24-timers menneske. Det handler ikke om rosa idyll eller relasjonell feighet, ansvarsfraskrivelser eller soft kvinneledelse. Det handler om relasjonelt mot til å SE den enkelte. Derfor liker jeg EQ som begrep. Det ga meg et personlig skyv til å ville utvikle MEG.

 

Lederskap som holdning 
På mange måter handler lederskap om holdninger. Holdninger til de du skal lede, holdninger til deg selv, til bedriften, til samfunnet utenfor.
Jeg valgte å gå inn i mine lederstillinger med en intensjon om at dette skal jeg utvikle sammen med mine medarbeidere, og jeg så meg i speilet hver eneste dag med det kritiske spørsmålet: Hvordan tror du at medarbeiderne opplevde deg idag?

 

Lederskap er ingen forfremmelse, men et valg
  • Lederskap er evnen til å utvikle SEG som leder.
  • Lederskap er å måtte ta ansvar om noe går galt.
  • Lederskap er å tørre å ta imot varslinger som en leder og ikke en diktator, med ansvarsfraskrivelse eller gjengjeldelse.
  • Lederskap er å involvere, slik at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og blir inspirert til å utvikle seg og yte
  • Lederskap er evnen til å være både et medmenneske som bryr seg om, og en fast leder i både medgang og motgang.

 

Hvis vi har det godt på jobb, er vi langt på vei til resultatene
Evnen og viljen til relasjonelt mot i det praktiske liv kan ikke understrekes tydelig nok. Og så må vi søke etter det positive i mennesket. Ikke bare alt som gjøres feil.

 

Med fare for å virke litt vel romantisk, tar jeg likevel sjansen på å sitere diktet «Katten» av Olav H. Hauge – som en oppmuntring til å bruke sin emosjonelle intelligens:
Katten sit i tunet
Når du kjem
Snakk lit med katten
Det er han som er varast i garden.
 
Noe å tenke på….?

 

Kommentarer

Skriv inn din kommentar