Oppdatert 03.02.16 kl 1635
Det er ikke vanskelig å forestille seg diskusjoner på politisk nivå. At håndteringen av flyktningestrømmen til Norge er en faktor som kan bety svært mye før neste valg. Det jeg frykter er at politiske krav til politiets måltall kan bli skadelig for oppgaveløsingen. Altså at definerte måltall på for eksempel uttransportering, betyr mer enn hvem som bør prioriteres uttransportert. Derfor må vi snakke om også de ubehagelige tallene som ligger i forkant av hvilke måltall som bør være viktigst.Slik at ikke måltall trumfer problem.
Klassekampen skriver onsdag 3. februar en artikkel om unge menn som forsvinner fra asylmottak før søknadene er behandlet. Det er dessverre en rekke eksempler på at personer i denne gruppen begår kriminalitet.
«Personer som reiser fra mottak før de har fått asylsøknaden sin ferdigbehandlet oppholder seg ulovlig i Norge. De siste årene har tusenvis av asylsøkere forsvunnet fra norske mottak, og dermed valgt et liv i skjul. I fjor forsvant 2203 personer fra mottak, mot 1849 året før. Hele 80 prosent av dem som forsvinner er menn, skriver avisen.»
Det bør bekymre mange at så mange menn forsvinner fra asylmottak.
Det jeg lurer på nå er : Hvor mange av disse får vi kontroll på? Finner vi dem? Om de begår kriminalitet, alvorlig og mindre alvorllig – evner vi å sende dem ut? Blir de pågrepet og identifisert? Hva sier statistikken egentlig? Får offentligheten noen gang vite den rene sannheten?
Seksjonssjef Jan Erik Thomassen i Politidirektoratet avviser at familier blir returnert framfor kriminelle.
«Det er ikke riktig at politiet prioriterer bort- eller utvisning av familier framfor personer som er straffet. Tvert imot prioriterer politiet bort- eller utvisning av personer som er ilagt straff. Justis- og beredskapsdepartementet har også i tildelingsbrev av 2015 fastsatt at politiet skal prioritere de riktige returene», skriver han i en e-post til Klassekampen.
Jeg har stor tillit til at politiet gjør en god jobb i disse krevende migrasjonstider. Det er ikke politiet som er utfordringen her, derimot har de fått den i fanget.
I Dagbladet Meninger lørdag 30. januar 2016 skriver Kjetil Rollnes en spiss, men ikke desto mindre tankevekkende helgekommentar rundt temaet voldtekter og påpeker at «forskningsfeltet er ideologistyrt». Han skriver også at «det er pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser».
Jeg kjenner dessverre igjen mye av det han skriver, ikke minst vanskelighetene med å få lov til å formidle til offentligheten det forskning forteller oss. Det hersker fortsatt i vårt lille land en berøringsangst for det kontroversielle.
I statistikk fra SBB i 2011 kunne vi lese at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken i forhold til andel av innbyggertall. Lederen Christina Meyer har senere uttalt – om jeg har forstått det riktig – at hun foretrekker variabelen statsborgerskap fremfor landbakgrunn i slike statistikker. Slik forsvinner viktig informasjon inn i det norske «vi»:
Når innvandrere, flyktninger, asylsøkere begår kriminalitet øker fremmedhatet. Vi nordmenn er ikke bedre enn andre på det punktet.
Jeg ønsker ikke fremmedhat. Det tjener ingen. Flertallet av de som kommer er skikkelige folk. Som alltid er det også på dette området slik at de få ødelegger for de mange.
Nettopp derfor trenger vi å få vite hva statistikken forteller oss, beint fram.
Jeg håper vi snart kan kvitte oss med de «korrekte » uttalelsene, slik at folk kan føle seg trygge på at relevante tiltak settes inn. For uttrygghet og usikkerhet- ja det skaper også fremmedhat.
