Endelig en kritiker som tør å snu speilet mot seg selv. Merk dere navnet Anki Gerhardsen. Også hun faller for fristelsen til å karakterisere min kronikk (i likhet med de aller fleste andre angrep denne uken), ved å betegne den som «angstbitersk» og «konspiratorisk». Men resten av hennes innlegg er modig, LES HER!
Hun har for det meste forstått min intensjon.
Knut Faldbakken skriver at han føler seg kompetent. Generelt kan bemerkes: Det spiller ingen særlig rolle hva en kritiker føler. Ihvertfall er det ikke nok å «føle seg kompetent» i andre yrker.
Dette har Anki Gerhardsen forstått.
Som en av svært få evner hun å lese en kritikk av et system konstruktivt. Hun gir noen svar. Ganske gode svar også. Forhåpentligvis ser vi også regelverket rundt krav til kritikeres ansettelse, kompetanse og habilitet på trykk snart? Dette er innsyn journalister til stadighet krever overfor andre profesjoner.
Nå ønsker jeg dessuten mediene velkommen på banen. Min kritikk omhandler nemlig også medienes hang til å karakterisere et verk som «kritikerrost», «slaktet», «middelmådig» osv.
Hvis hensikten med kritikken er å stanse en kreativ sjel, kan anmelderiet med noen hederlige unntak, forsette slik det gjøres nå.
Min anbefaling er å lytte mer til mennesker som Anki Gerhardsen. For hun har definitivt rett når hun skriver: «Vi må vise verden at vi trengs». Det er nemlig ikke opplagt idag. Skal kritikker avstedkomme debatt eller refleksjon, må de inneholde noe det kan bygges en faglig interessant dialog omkring.
