13 august 2018

Har du vært i en situasjon hvor du blir tatt litt på senga?

Min lille historie fra virkeligheten:
En kvinne kommer bort til meg i kassa på Meny forrige uke. Løs naboprat rundt bæreposene – «vi bor jo bare fem minutter unna hverandre»- ender med:
-Kan du ikke komme bort til meg en dag på en kaffe?
Jeg blir litt tatt på senga…hadde jo allerede avslørt at jeg var hjemme uten foredrag i 2 uker til, og at jeg gikk mye turer i skrivepauser. Jeg svarte:
-Ja….det ville jo kanskje vært hyggelig en gang…
Så gikk vi hver til vårt.
I bilen hjem sa sjelen i sitt lille mikrosekund: Dette er gøy. Dette skal du!
Men hjernen ville jo ikke høre på det øret.

Så kom jeg hjem, da hadde hun allerede sendt sms, og med invitasjon til idag, mandag 13.8. Jeg drøyde noen timer før jeg svarte, men tenkte litt på det. I mellomtiden sa sjela i et nytt lite mikrosekund: Hun gjør noe flere burde gjøre. Si ja!
Og hjernen sa seg omsider enig…mange timer senere…og jeg sa ja. Og tekstet at jeg kommer en halv time…har mye skriving å gjøre.

Så er dagen her. Jeg kommer frem i strålende sol. Hun står og vinker fra en terrasse i solsteika og verdens blideste fjes dukker opp ved beina hennes: En vidunderlig blid hund. Hun virker litt småstressa. Kanskje ikke så rart, tenker jeg. -Dette er jo temmelig unorsk og uvanlig. Men hun danser ved siden av meg, (ikke bokstavelig) og lover at så snart teen er ferdig må hun få forklare hvorfor hun inviterte.

Jeg hadde jo grublet noen dager på om vi hadde hatt noen treffpunkter, og igjen …sjela mi hadde jo fortalt meg i dette nå så berømte mikrosekundet….om en sønn som hadde ME og trengte hjelp. Men hadde hjernen lyttet? Neida…ikke vesentlig. Så jeg lette i selskapssammenhenger om det kunne være noe der. Men sjela hadde rett. Igjen. Det var hennes sønn ja. Og hun hadde fortalt meg det i Oslo konserthus en gang, og jeg hadde gitt henne en klem. Det var et Moment for henne. Og ja, det øyeblikket husker jeg jo…Langtidssyke barn gjør noe med oss, så det var en ektefølt klem fra en mamma til en annen.

Så den første halvtimen av nabokaffen, som jo ikke skulle bli mer enn en halv time i hjernens planlegging, gikk til litt sånn nøsting. Og da hun fortalte om en episode som sykepleier på Radiumshospitalet, kommenterte jeg at» det du snakker om er jo sjelsvisdom» ❤ Den neste halvannen timen forsvant, gitt.
Der ble vi sittende, i fullstendig timelessness, hvor hjernen fikk hvile mens ordene kom fra et større univers.

Du verden…..dette var ukas lærdom for meg…om å slippe til sjelsvisdommen midt i den sedvanlige hjernestøyen. For hadde jeg lyttet til hjernen, hadde jeg sagt nei tilslutt. Funnet på en unnskyldning om at jeg var blitt forkjølet eller noe sånt kjedelig noe.

«Hjernen er sjelens fremste redskap», sa de i Egypt for 5000 år siden. -«Hvis du vil».
Mon tro om ikke tiden er moden for å vanne sjelen litt oftere…

 

Kommentarer

Skriv inn din kommentar