Istedenfor å gå i forsvar kunne politietaten benyttet anledningen til å erkjenne svakhet, luket ugress og skjerpet blikket mot horisonten med følgende samfunnsetiske visjon: Vi skal bli best på ledelse og kultur!
Beck-rapporten etter 22/7-2011 var knallhard i sin kritikk om etatens kultur og ledelse. Drapet på på 8 år gamle Monica Sviglinskaja i Hordaland og motstanden internt mot varsleren Robin Schaefers kamp for å se på saken på nytt, ligger bedrøvelig nær en total skandale. (Og dette er ikke de eneste eksemplene gjennom historien.) Jeg sitter igjen med en fornemmelse av at politietaten i øyeblikket fortjener et noe skrantet rykte på ledelse. Samtidig vet jeg så inderlig vel hvor mange gode ledere etaten har i korpset sitt, og hvor mye bra som gjøres. I lys av dette siste er omdømmefallet ufortjent og uendelig trist.
Hver gang mediene konfronterer polititoppene med kultur og ledelse gjentas budskapet: «Vi har satt inn tiltak.» Dette er jo sant, men det er på langt nær nok. For det første fordi lederutvikling ofte er rettet mot nye ledere. For det andre fordi erfarne ledere har en vesentlig utfordring når det settes igang lederutvikling som skal inkludere dem selv. Vi vet alle hvor mye det koster av innsats for å endre en vane. Vi vil gjerne bli bedre, men er vi villige til å gjøre det som trengs? For det tredje betrakter endel (ikke alle) toppledere lederutvikling som noe medarbeiderne skal gjøre. Og heri ligger antakelig politietatens akilleshæl.
Ledere uten ledergener og nødvendig etisk ledertalent blir sittende år etter år i på sin post, mens medarbeidere nedover i organisasjonen fortviler. Noen blir flyttet på, da gjerne til en annen lederpost. Som om det hjelper det minste grann. Det er ingen menneskerett å være leder. Alle, absolutt alle i en organisasjon fra gulv til topp, er tjent med gode tilbakemeldingsferdigheter og prosesser for å få rett mann på rett plass.
Reaksjonen fra politietaten når det stormer som verst og anklagene smøres ut over avissidene er forståelig, men uklok. Det er tøft å bli kritisert offentlig. Lojaliteten som avkreves innad i slike perioder er beinhard. Kun toppskiktet uttaler seg. Maser du for mye, blir det bråk. Det holder å si ifra èn gang. Kanskje to. Fordi enkelte (topp)ledere dessverre tror at det å bli overbevist og overtalt til å endre standpunkt er det samme som å bli bekjempet.
Det er min personlige overbevisning at politiet ville oppnådd langt større tillit ute hos publikum dersom etaten hadde innrømmet kulturelle svakheter i det offentlige rom. Selvfølgelig: Ikke alle interne prosesser skal blottlegges, men slik kortene holdes til brystet idag gavner det ingen. Det er ikke nok å betale en bot eller flytte på en syndebukk. Historien gjentar seg: Muligheten til positiv omdømmebygging var der, men noen lot den passere.
Politietaten er definitivt ikke den eneste arbeidsplassen som sliter med ledelse og kultur. Tvert imot. Det som imidlertid skiller politiet fra andre organisasjoner er det alltid tilstedeværende mediafokuset . Men deri ligger også en enorm mulighet til å bygge omdømmet: «JA vi har gjort feil, ja vi har ledere som ikke fungerer godt nok. Vi vifter med hvitt flagg, vi krummer nakken og skal innarbeide rutiner for å sikre at mennesker uten lederegenskaper tilbys andre spennende karrieremuligheter. Vi vil ha ledere som evner og tør å gi konstruktive tilbakemeldinger til personer som ikke mestrer, som aldri skulle vært ledere, som vil blomstre under andre arbeidsoppgaver. Vår visjon er å skape en yrkeetisk sunn ledelseskultur!» Dèt hadde vært noe det…
Politietatens lojalitet går først og fremst til samfunnsoppdraget.
Jeg ønsker meg både en lederrevolusjon og fremtidsrettet utdanning innen yrkesetikk for ledere.
Les mere om:
Kronikk av Hanne Kristin Rohde: Den som omorganiserer synder ikke (Politiforum)
Trenger du hjelp?
Ta kontakt dersom du trenger et foredrag om ledelse, så skal du få et godt tilbud.
Ring Hanne Kristin Rohde på mobiltelefon + 47 48203012. E-post: Klikk her
