Én av tre kvinner i verden opplever fysisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. For å få slutt på volden må vi utfordre og endre de underliggende maktstrukturene som diskriminerer kvinner og jenter.
Blant de underliggende maktstrukturene ligger en misforstått toleranse. En slags beskyttelse av mannen på grensen til at han fremstilles som et offer om konsekvensene av hans egne dårlige valg blir for langvarige.
Dette innlegget omhandler menns overgrep mot kvinner. (Det er ingen vits å minne meg på at det finnes grenseoverskridende kvinner, det er ikke dagens tema, og det har heller ikke vært det som har preget historiens hovedlinjer.)
Straffbare overgrep
Kvinners utfordring handler for det første om overgrep som rammes av straffeloven. Forhold som pådømmes eller frifinnes. Handlinger som skaper psykisk lidelse, psykiske problemer og på ulike nivåer fratar kvinnen hennes livsglede og livskvalitet. Med andre ord: Handlinger som bidrar til å hemme respekt og likeverd mellom kjønnene på et dypere plan enn gjennom lover og regler.
Det er vanskelig å bevise overgrep. Men det er en vesentlig faktor som ser ut til å forkludre forståelsen av den faktiske situasjonen:
Om en sak ender i henleggelse eller frifinnelse, er dette ikke det samme som å si at kvinnen ikke ble trodd. Det betyr bare at det ikke lykkes politiet å skaffe til veie bevis for å ta ut tiltale eller for domstolen å bevise forholdet ut over rimelig tvil. Ja, det finnes kjønnsrelaterte fordommer også i politi og domstol som dessverre kan påvirke utfallet, men poenget akkurat nå er at en henleggelse eller frifinnelse ofte innebærer en uavklart situasjon: Vi vet ikke hva som skjedde. Det er ikke konstatert at han er uskyldig. Han kan være skyldig.
Etiske overgrep som ikke er definert under straffbare handlinger
En annen utfordring er handlinger i randsonen. Handlinger som ikke rammes av straffeloven, men som er kritikkverdige og uakseptable. Og som i utstrakt grad kan gi de samme helsemessige utfordringene for kvinnen.
En handling kan utvilsomt oppleves som et overgrep, selv om den ikke er gjort straffbar. som f eks at en mannlig politiker utnytter sin posisjon til å oppnå egen seksuell spenning. Disse adferdsproblemene er et stort etisk samfunnsproblem. Jeg velger å kalle disse etisk overgrep.
Spørsmålet som opptar meg stadig oftere er: Hvorfor ender vi i altfor stor grad opp med at hun sitter med sårene, mens han fortsetter livet tilsynelatende som før?
Jeg våger meg innpå det som burde vært opplagt: Menn som har utvist dårlig dømmekraft i sin omgang med kvinner bør ikke få ubegrenset tillit.
I desember 2019 utnevnte statsminister Erna Solberg Terje Søviknes til Eldre- og helseminister .Mannen som har vedgått å ha hatt sex med en beruset tenåring på ungdomspartiets landsmøte. Saken ble henlagt fordi det var tvil om forholdet var straffbart. Erne Solberg mener han bør få en ny sjanse. Hun har delvis rett. Han skal ikke ekskluderes som menneske eller i jobb, men å utnevne ham til en TILLITSstilling bidrar ikke til å endre underliggende maktstrukturer. Og når han attpå til skal ivareta helse gjør det vondt inn til beinet på vegne av samtlige kvinner som har måttet tåle.
Når kvinner støtter menn på den måten statsministeren velger å gjøre , er det en ørefik til alle overgrepsutsatte kvinner.
I 2018 og 2019 stormet det rundt Trond Giske, og flere vitneprov dukket opp om svært uakseptabel adferd. Heller ikke Giske bør sitte i TILLITSstillinger.
Disse gutta er to av verdens mange eksempler på den reelle problemstillingen i forlengelsen av etiske overgrep: Gutta slipper unna. De er fryktelig lei seg. Ber om unnskyldning. Noen må gjennom en svært tøff mediastorm. Men plutselig en dag er alt glemt. Da kan de igjen oppnå hva som helst.
Vi kommer aldri videre om vi ikke trekker nye grenser
Vi kommer aldri videre om disse gutta får besette TILLITSposisjoner
Vi kommer aldri videre så lenge disse gutta sloss for sin rett til comeback og ingen møter til oppgjørets time
Det er jo nettopp disse «tilgivelsene» som bidrar til å opprettholde mannens tro på at han kan gjøre det han vil og slippe unna med det.
Egoets selvinnsikt
En annen side av saken er at menn som begår overgrep inkludert de etiske, burde utvise tilstrekkelig anstendighet til ikke å takke ja til en jobb som er basert på politisk tillit.
Hvilke stillinger som bør skjermes fra menn med tidligere problemadferd, burde vært et hett tema. Jeg savner sterkt en både faglig og politisk vilje til å ta tak i problemstillingen.
Jeg har vanskelig for å se at alle dører skal gjenåpnes.
Nytt lys
Kvinner har bitt tennene sammen i århundrer når menn med makt får sitte i/får tilbake sine stillinger fordi ingenting av det som skjedde kunne bevises. Hans ugjerning har blitt gjemt og glemt – han er jo så flink. At han i verste fall ødela et liv, blir feid under teppet.
Jeg kjenner ingen kvinner som synes at dette er greit. Ingen menn heller.
De eksplosive fremskrittene oppstår bare om vi tør å tenne lykta, lyse på problemet og stå i de krevende dialogene.
Så…hvordan endrer vi en sirkel?
Til opplysning: Anne Bitsch sin doktorgrad: I perioden 2007-2010 lå andelen domfellelser av ferdig etterforskede saker om voldtekt og voldtektsforsøk på mellom 8,6 og 14,4 prosent (Kruse, Strandmoen, og Skjørten 2013, 36)
Blogginnlegget omhandler alle typer overgrep.
