Jeg har latt meg lokke i teater og på kino til såkalte kritikerroste forestillinger og filmer. Og jeg endt opp med å forlate lokalet før filmen eller forestillingen var ferdig. Jeg har kjøpt bøker som er pepret med terningkast 6 på omslaget og lagt den fra meg uten å lese den ferdig. Jeg har kjøpt musikk som har blitt rost opp i skyene av de såkalte kritikerne, men ikke blitt begeistret. Verkene vekket ingen følelser i meg. Tilsvarende har jeg våget å bruke tid og penger på såkalte slaktede eller middelmådige prestasjoner, som har gitt meg store opplevelser. Eller jeg har gått på konsert og hatt en eventyrlig kveld, for deretter å forundres over et terningkast 2 dagen etter i avisen.
Det finnes etterhvert svært mange mennesker som blogger om sin opplevelse av en bok, en film, teater, musikk, kunstutstilling og annet. Dette er bra, og ligger til ytringsfriheten. Det er ikke disse bloggerne jeg er skeptiske til. De fremstår ikke som noe annet enn det de er: Enkeltmennesker med en mening. Jeg liker mennesker med meninger. Med mindre de er kjøpt og betalt av forlagene for å gi gode anmeldelser slik vi kunne lese i VG i november 2015.
De formaliserte anmeldelsene derimot, fortjener skepsis. Anmeldelsene er basert på en anmelder, en forfatter og en bok. En anmelder, en film, en regissør. En anmelder, en komponist, et album. osv. Tre (eller flere) instanser. Men kun én person har formell makt etter utgivelsen: Anmelderen. Hans eller hennes vurdering blir hengende som den kritikerroste, den slaktede eller middelmådige.
Fra mitt ståsted som jurist og med 25 års bakgrunn i politiet er det naturlig å stille spørsmålet: Hvor ellers i samfunnet godtar vi slik ensidig domsavsigelse? Hvor ellers i samfunnet kan ett enkelt individ synse i full offentlighet og attpå til få sitt standpunkt formalisert som en slags sannhet uten saksbehandling, kontradiksjon, vurdering av habilitet og ankemuligheter?,
Tiden er virkelig overmoden for å avlive ord som «kritikerrost», «slaktet», og «middelmådig» når de brukes som en fasit som kommer fra ett enkelt menneske og er skrevet for en avis eller annet medium i hensikt å bidra til mediets salg.
Hva er hensikten med anmeldelsene? Hvem er anmeldelsen beregnet på? Og hva er det som anmeldes…Er det publikumsopplevelsen eller verktøyene?
Dersom hensikten er å bedømme hvorvidt kunstneren (forfatter, skuespiller, musiker osv) behersker de grunnleggende profesjonsverktøyene, om disse er benyttet på en tilfredstillende måte, hører vel anmeldelsen hjemme i et fagblad. Dersom det er publikumsopplevelsen som skal bedømmes…ja da er det vel ikke annet å si enn at en opplevelse er og blir individuell.
Maktfordelingsprinsippet. Ifølge maktfordelingsprinsippet bør statsmakten fordeles på tre uavhengige institusjoner: den lovgivende myndighet hos en folkevalgt forsamling (Stortinget), den utøvende myndighet hos Kongen/regjeringen og den dømmende myndighet hos domstolene.
Ideen om maktfordeling har røtter så langt tilbake som til det gamle Hellas. Både Platon og Aristoteles hadde tanker om å fordele makten. Men den som først satte maktfordeling som prinsipp ned på papiret, var franskmannen Montesquieu.
I 1748 gav han ut boken «Lovenes ånd». Montesquieu hadde observert at » den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor et system der makt stanset makt, det vil si at ulike maktsentrum skulle balansere hverandre. Maktfordelingsprinsippet spilte en betydelig rolle under utarbeidelsen av den norske grunnloven i 1814.
Anmelderen skriver sin domsavsigelse alene. Snakker sjelden eller aldri med kunstneren om hans eller hennes intensjoner underveis i vurderingen. Konklusjonen blir stående som en tilsynelatende sannhet.
Kontradiksjon er din rett til å uttale deg om noe som vedkommer deg selv, ditt verk, dine handlinger. I rettergang har den som blir anmeldt rett til forklare blant annet hvorfor handlingen ble utført. En grunnleggende rettighet som gjelder på de fleste områder i samfunnet. Da jeg var leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politi og ga pressekonferanser og enkeltintervjuer, hendte det rett som det var at noen mente noe om politiets jobb. Da ble jeg kontaktet og hadde tilsvarsrett. Under letingen etter den 16 år gamle Sigrid Giskegjerde Schjetne ble jeg sitert på førstesiden til et intervju i VG 020912: «Politiinspektøren om Sigrid-saken: Jeg har ligget våken». Dagen etter ble jeg skjelt ut av advokat Kim Gerdts som da fikk førstesiden med følgende overskrift: «Mener Rohde driver «valgkamp». Da fulgte avisen reglene om tilsvarsrett og jeg fikk anledning til å kommentere hans synspunkter. Det finnes neppe mange kunstnere som har opplevd å få en kulturell tilsvarsrett under arbeidet med en anmeldelse.Hvorfor skal ikke kunstneren få uttale seg om sitt verk i selve anmeldelsen? Jeg brukte kanskje 2 timer på dette intervjuet med VG. En kunstner kan ha brukt mange år.
Saksbehandling og habilitet. Når domstolen, altså den dømmende makt, trer i kraft er det prosessuelle regler som skal følges og det er krav til partenes og domstolens habilitet. Er det noen forbindelser mellom tiltalte og noen av aktørene? I tillegg kommer de såkalte Utskytingsreglene, hvor aktor og forsvarer kan luke ut jurymedlemmer etter gitte regler. I dette perpektivet er det ikke helt irrelevant å tenke litt over hvem anmelderen er: Kvinne eller mann. Men hva er hans eller hennes egentlige kompetanse? Hva er hennes bakgrunn for å mene det hun gjør? Hva er hennes motiv? Hva liker han? Hva irriterer henne? Bevisst eller ubevisst? Har hun noe uoppgjort med forlagssjefen? Eller regissøren? Sangeren? Er hun uenig med kunstneren i grunnleggende samfunnsspørsmål? Hva er hennes kunnskap om genren? Hvor lang tid satt han av til å sette seg inn i og forstå verket? Har han selv skrevet bøker eller musikk som ikke selges? Er hun en mislykket danser, maler, sanger? Hvem kontrollerer at anmelderen er kvalifisert? Hvilke krav stilles egentlig til anmelderens habilitet?
Mange anmeldere skriver helt sikkert ut fra den beste intensjon, og har ingen bevisst skjult agenda. Men uansett om kunstneren kommer godt eller dårlig ut, vil anmelderens habilitet påvirke resonnementet i vurderingen. Og ingen vet med dagens ordning hva som påvirker hva i det kritikerrosende eller slaktende resonnementet.
Noen dager etter at Margret Olins film «mannen fra Snåsa» hadde premiere, deltok jeg i TV2’s «Avisrunden» sammen med Inger Merete Hobbelstad. Som anmelder av filmen forklarte hun blant annet, og jeg siterer på hukommelsen: «Når jeg skal anmelde, må jeg ha i tankene at folk skal bruke av sine penger og sin fritid, derfor er det viktig å anmelde». Hun beskrev filmen som «banal». Jeg var på filmpremieren, og synes filmen var usedvanlig vakker. Et mesterverk. Hvem av oss to har rett? Begge selvfølgelig. Bare at hun får en slags formell makt som anmelder. Hvis jeg ikke hadde sett filmen, og hadde valgt å lytte til hennes anmeldelse, ville det vært en risiko for at jeg hadde blitt forledet til ikke å se den. Jeg ville derved gått glipp av noe som ble en fin opplevelse for meg.
Ankemuligheter. I rettsystemet har den fengslede eller domfelte ankemuligheter. Andre kan bedømme i neste instans om avgjørelsen er riktig. Kunstneren er frarøvet slik mulighet til å anke. Med tanke på at anmeldelsen kan brukes av hvem som helst når som helst på nett, er dette temmelig dramatisk.
På sett og vis kan vel publikum sies å være en uformell appelldomstol: Ikke rent sjelden ser vi at de som slaktes selger vel så bra som de kritikerroste prestasjonene. Noe som forteller oss at anmelderens oppfatning ofte er i utakt med folket. Sånn sett blir anmelderens oppfatning mindre og mindre viktig.
Det forunderlige, eller kanskje er det forutsigbart, at ingen eller svært få motsier anmelderen. Og ihvertfall ikke kunstneren. Hvorfor? Jeg våger den påstand at ingen tør. Fordi man risikerer å bli slaktet neste gang. Eller hengt ut som en som ikke eier selvinnsikt og bare er gretten fordi anmelderen ikke likte prestasjonen.
I ytterste konsekvens kan disse kjøpte domsavsigelsene ødelegge et ungt menneske.
Mange unge er kreative sjeler. De vil formidle noe. Gjennom teater, film, musikk, dans, forfatterskap eller annet. Å møte virkeligheten kan være både tøft og krevende. Dette er livets farger. Et terningkast kan i verste fall avlive en karriere før den har begynt. En anmeldelse, slik den bæres frem i massemediene, er egnet til både å påvirke og i verste fall å avgjøre en karriere. Avgjøre i den forstand at kunstneren gir opp. Mister troen på seg selv. Noe som er dramatisk i et samfunn hvor vi trenger både personlig initiativ og skaperkraft. Påvirke i den forstand at publikum kan bli villedet til å tro på eller ikke tro på et produkt.
Makt
På den ene siden har altså anmelderen stor makt ved at anmelderens karakteristikker benyttes som fasit. Før internettets tidsalder ble avisen brukt som fiskepapir dagen etter, og anmeldelsen ble mer og mer usynlig. Likevel fortsatte domsavsigelsen å leve i de kretser som ønsket at den skulle leve. Idag forsvinner den aldri.
Penger
Ikke sjelden ser vi at en anmeldelse av et verk lenkes opp til senere saker i den angjeldende avisen. Saker som omhandler helt andre temaer enn selve verket. Hvilket får meg til å undre i hvor stor grad avisens ønskede salgstall omslutter kunstnerens skjebne.
Anmeldelsen er beregnet på publikum, vil nok anmelderen hevde. Kanskje vil avisen hevde det samme. Men er ikke faktum at anmeldelser bestilles av avisene? Til bruk i avisene. For at avisene skal tjene penger på salg. Et uventet terningkast på forsiden kan øke salget. For avisen. Og spissformuleringer selger.
I utakt med folket
På den andre siden er det bare å ta en kikk i kommentarfeltene under en anmeldelse for å få bekreftet at anmelderen ikke så rent sjelden står alene mot publikum. Et forhåpentligvis unikt eksempel er en anmeldelse av en Metallicakonsert i 1992: «Rent musikalsk er selvfølgelig Metallica for amøber å regne. Det er da heller ikke musikk dette dreier seg om. Dette er et psykologisk og moralsk oppbyggingstiltak for arbeidsløs ungdom», skrev Lars Keilhau, som mente vokalist James Hetfield låt som et neshorn med halskatarr.» I et intervju i 2009 sier Keilhau:»Jeg var helt klart feil mann på feil plass. Riktignok var jeg musikkjournalist, men Metallica hadde jeg overhodet ikke noe forhold til fordi jeg rett og slett ikke likte heavy metal . Jeg hadde kveldsvakt og var den eneste reportasjeledelsen fant som hadde noe som kom i nærheten av fagkunnskap.» Les hele intervjuet HER. Historien gjentok seg i 2012. Ihvertfall VG’s anmelder var i sterk utakt med folket, noe som ikke unnlates å påpekes i kommentarfeltet.
Gitt at vi skulle etablere et kritikersystem idag, at dette var første gang noen tenkte tanken på å anmelde kunstneriske prestasjoner, ville vi valgt samme modell?
Hva er publikums behov? Mitt behov er først og fremst en omtale. En objektiv fremstilling av temaet . Det jeg ikke trenger er en betalt vurdering fra en jeg ikke kjenner hverken bakgrunn, kompetanse eller habilitet. Men det kan være nyttig med andre menneskers rating, noe som bringer meg over til film.
I filmens verden har vi IMDB.com. som er en av, om ikke verdens største, filmdatabase. Og ratene blir laget av folk (brukere) som rater filmen etter å ha sett den. Noe å tenke på også for bøker? Wikipedia har en henvisning til slike sider for bøker, men jeg har ikke selv funnet noe som jeg finner tilsvarende brukervennlig som IMDB.com. Og minst like viktig: Den er i så fall lite kjent. Årsak: Det henvises aldri til den ved for eksempel bokanmeldelser. Og hva med musikk, konserter, album. Dans…Jeg bare spør.
Kanskje er tiden moden for å lage en Omdømmebank på nett. En nettside hvor kunstneren kan legge inn sin omtale av verket øverst. Et nettsted hvor folk som har sett , hørt eller lest kan skrive sin rate. Da går dommen dit den skal være – til folket. I samspill med kunstneren.
Jeg sitter med en terning i hånda og kaster. Får jeg seks eller en?
Et terningkast aldri kan bli mer enn tilfeldig.