Det begynte allerede på flyplassen ved ankomst Brønnøysund. En mann litt eldre enn meg kom bort og lurte på om jeg skulle inn til sentrum…om vi kanskje skulle ta samme taxi?
Visst skulle jeg det. Koselig hverdagsprat. En kvinnelig taxisjåfør som på naturlig måte gled inn i samtalen. Smil. Lun stemning.
Jeg hoppet av utenfor Hotel Corner lett som en fjær etter denne uventede praten. Takk for turen! – til dem begge.
Oppe på rommet stod to lenestoler. En eplegrønn og en knall rød. Slike farger innbyr virkelig til en dæsj hverdagslykke.
En kjapp kopp te som jeg mekket rett utenfor rommet. Et raskt søk på GPS. Brønnøysund skole lå 12 minutter unna hotellet til fots. Helt perfekt! Etter en rask sjekk i speilet og med en nyinnkjøpt sekk på ryggen for å spare vonde hender for unødig bæring, labbet jeg avgårde. Glad for at jeg hadde valgt gode sko med meg på turen.
Jeg fant noen småveier, kjente lukten av nyslått gress og snuste inn lukten av norsk vår. Noen meter unna skolen passerte jeg asylmottaket der unge menn stod og pratet, to som kunne være et ektepar var på tur ut.
Inne på skolen et sted visste jeg at det satt elever som hadde norsk eksamen.
Men jeg skulle til Ramtindkonferansen.
Og der kom Inger- Gunn mot meg i flott rød bluse og med et smil like strålende som mailene hun hadde sendt forut. Konferansen ble arrangert for 4. gang, hadde fullsatt sal av lokale ledere og næringslivskrefter. Arne Hjeltnes var konferansier. Dette var alt jeg visste – før jeg kom…
…Før det indre festbarometeret steg.
For det gikk ikke mange minuttene før jeg forstod at auditoriet rommet krefter. Ledere med ulik bakgrunn delte erfaringer fra sine respektive poster. Det var historier om fremgang, nedleggelse, fraflytting, og muntre spontane utsagn som at «Nå kryr det av gravide på øya!» «Vi klarte det»»
Latteren satt løst.
Men alvoret lå der også.
Vi ble minnet om at visjoner hverken skapes eller bæres i styremøter.
At tøft ikke betyr slutt.
At musikk får fram glede, samhold, latter og kanskje til og med noe du har i deg som både er gjemt og glemt, fikk vi til de grader oppleve…mer om dette om et øyeblikk.
Lunsjen…en konfekt av en ishavsrøye…kortreist. Vidunderlig tilberedt. En eventyrlig opplevelse…helt uforglemmelig.
Etter lunsj ble hele salen utfordret. «Opp og stå!» ropte den unge spreke aerobic-instruktøren. Vi stod, danset, hoppet, og fulgte hennes bevegelser etter beste evne. Her gjaldt ingen prestasjonsangst. Kun glede over å kunne flagre litt med armer og bein etter god mat. Så svinset det inn en person i hane-kostyme. Og da skulle det altså skje: Jeg fikk danse fugledansen med selveste Arne Hjeltnes. Hele salen svingte seg i fugledans. Her var det ingen som hang med nebbet.
Og så fortsatte det med foredrag som forventet…eller nei. Ikke helt som forventet. Vi ble utfordret av Ragnhild, alle som en, til å være med på å lage en kor-forestilling. Makan til moro! Med et tøystykke omtrent 40×50 cm stort bar vi skaut mens vi sang første verset av Anne Knutsdatter så det hjomet i veggene. Tøyfillen svingte friskt under Pippi, fungerte som fiskesnøre da vi slang innom «Ute på bryggekanten, stille satt vesle Knut…». Tøyfilla sprellet i armkroken under trollmors vuggevise, og den uheldige mannen fikk bandasje…hele ti sanger var vi innom…og jeg så i hvertfall ingen som hverken kjedet seg eller protesterte.
For en gjeng dere er!
Det var nesten så jeg glemte at jeg skulle ha sluttforedraget… Men heldigvis var det mange andre som husket nettopp det 🙂
Om kvelden var det tid for bokbad hos Halvsøstrene, lokal bokhandel Libris, som lå bare et «høn-skræv» unna hotellet…(uttrykket er lånt av min gode venninne Ingrid fra Mosjøen). I bokhandelen ventet barn og foreldre, og en stemning av hjertelig inkludering. Hege stilte gode spørsmål og forklarte der mine ord kunne være vanskelige. Også barna stilte spørsmål, og jeg signerte mange bøker til Olea, Tordis, Trym, Amanda, Ella, Ellen og mange flere. Selv om jeg ikke husker alle navnene så husker jeg smilene, øynene, lesegleden hos alle. Eller nesten alle, da. Noen var der for å vurdere å øve seg på å lese litt mer. Da er det ekstra stas at de kom, tenker jeg.
Og da alle hadde gått…og jeg stod der i bokhandelen med «halvsøstrene» rundt meg, benyttet jeg anledningen til å spørre om avstanden til flyplassen. Jeg hadde tross alt lagt merke til at taxituren inn gikk på noen små minutter. Joda, det var gangavstand, det.
-Jeg kan ta følge med deg imorgen tidlig, sa Kine hos Libris. -Så du ikke går deg bort.
Verdens nydeligste og mest uventede tilbud ble til en avtale.
Jeg svingte en tur utom kaia nedenfor hotellet på vei hjem. Sjøen lå tross alt bare et slengkyss unna vinduene mine, og jeg måtte ha med havlukten før den lyse natta krevde litt søvn. Før jeg sovnet knasket jeg litt håndlaget sjokolade fra Vega jeg fikk i gave etter foredraget. Ekte konfekt…jeg følte meg som verdens heldigste.
Jeg våknet til de glade fargerike stolene, og kunne nyte en lokal frokost med hjemmebakt knekkebrød, smør, marmelade og te, mens jeg pratet med selveste kvinnen som hadde bakt knekkebrødene. Som også hadde opplevd Ramtindkonferansen. Jeg hadde overhode ikke lyst til å dra derfra.
Kine møtte opp i bil på grunn av regnet. Jeg var svært takknemlig for den avgjørelsen. Men neste gang skal jeg gå til flyplassen altså. For det blir definitivt en neste gang. Brønnøysund skal utforskes mer. Det samme skal Helgelandskysten, som jeg ennå har til gode å oppleve. Jeg gleder meg allerede. Kanskje blir det allerede i 2019. For jeg kan egentlig ikke vente med å prate mer med disse utadvente, blide og rause menneskene i landet vårt.
