Takk til alle som bidrar til saklig debatt! Jeg konstaterer uenighet, og det er det jeg ønsket meg.
Et par punkter til debatten etter min kronikk igår:
1. Å være uenig er noe annet enn å ta feil, Inger Merete Hobbelstad.»En kritiker vurderer den opplevelsen publikum kommer til å få, ved å lese boken eller se filmen», sier du. Jeg er uenig. Publikum får din opplevelse. Hverken mer eller mindre. Så når du hevder at mine argumenter er «med så mange hull at den egentlig er å regne for luft «, da vil jeg ikke si som deg at hun tar feil, fordi det er din opplevelse av det min kronikk. Men jeg er altså uenig meg deg. Og til et konkret eksempel: Hobbelstad anmeldte så vidt jeg husker humorforestillingen «Kan Morten Ramm fylle Oslo Spectrum»? Svært lite etterrettlig blir det når hun slakter den uten å nevne at 6-7000 mennesker reiste seg i stående applaus. Les Hobbelstads innlegg HER
2. Det avsies dom også i sivilretten Tom Egeland. Det trenger ikke ligge en forbrytelse til grunn for at prinsippene om kontradiksjon og habilitet bør vurderes. I Norge anmelder forfattere forfatterkollegaer som liker eller misliker hverandre. Rockejournalister anmelder danseband. Det groveste eksemplet jeg kjenner til er da Aftenposten satt Per Egil Hegge til å anmelde boken til en av hans antatt verste akademiske utfordrere. Dagbladet gjorde leserne oppmerksom på konflikten:»Per Egil Hegge er en lattervekkende formuleringskunstner. Spørsmålet er om han bør anmelde bøker skrevet av folk han har hatt et langvarig, konfliktfylt forhold til, som for eksempel professor emeritus Einar Kringlen.»
Jeg gjentar spørsmålet: Habilitetsvurderinger? Om praksisen skal fortsette, bør som et minimum publikum bli opplyst om kritikerens CV i en kort faktaboks tilknyttet anmeldelsen. Jeg synes at publikum har krav på å vite om en musiker anmeldes av en konkurrerende kollega, om en historisk roman anmeldes av en som misliker eller mangler kunnskap om sjangeren osv. Les Egelands innlegg HER
3. Jeg har etter at kronikken ble publisert mottatt langt flere henvendelser enn jeg hadde regnet med fra kunstnere som takker meg for å ta opp dette temaet «som de fleste av oss ikke tør nærme oss «. Flere påpeker at jeg «må regne med represalier i en eller annen form», at «å legge seg ut med kritikere er en risikosport» og at det «ikke lønner seg å si imot». Alle som skriver ber om diskresjon.
Dette er Norge 2016.
4. Fra 20 år i lederskap vet jeg at det er krevende å skape endring i etablert praksis. Etablert kritikerpraksis er neppe et unntak. Mest bekymringsfullt er kanskje likevel at folk ikke tør stå frem, jfr pkt 3.
5. Medias rolle. Mediene kan kutte ut ord som etablerer ett enkelt menneskes vurdering til en sannhet. Ord som kritikerrost, slaktet og middelmådig. Hvis mediene vil.
6. Kronikken som ble trykket ii Aftenposten lørdag 16. april 2016 er kortet ned. Den kan leses i sin helhet på hannekristinrohde.no
