I høst, i henhold til den nye politistrukturen, ble 10 politimesterstillinger i Norge utlyst.
Det var ikke med rent lite vantro jeg leste ett av kriteriene: “Mastergrad, fortrinnvis i jus og rettsvitenskap”.
Hvilket århundre lever vi i??
Det kan ikke være mange igjen som faktisk TROR at jus og rettsvitenskap er avgjørende egenskaper for å være en god politimester.
I bunn og grunn er ikke noen mastergrad i seg selv en garanti for godt lederskap. ALT står og faller på at kandidaten greier å omsette kunnskap fra intellekt til handling.
I straffeprosesslovens §55 står det følgende:
“Kongen kan bestemme at en politiembets- eller tjenestemann som nevnt i første ledd nr. 3 skal tilhøre påtalemyndigheten selv om han ikke har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap.” (Bloggers utheving) Nevnt i nr 3 er blant andre politimestrene.
Utlysningsteksten er altså et konkret valg Politidirektoratet har foretatt – i året 2015 – på tross av adgang til unntak etter loven.
Politidirektoratet kunne selvfølgelig anvendt unntaksbestemmelsen i § 55. De kunne for eksempel valgt å kreve mastergrad i ledelse. Noe som i det minste ville ha reflektert noen av kravene som stilles til en toppleder. Om master er det rette, tar jeg ikke stilling til. At toppledere skal ha tung formell kompetanse er imidlertid nødvendig.
Men min bekymring stanser ikke ved mastergraden.
Utlysningsteksten er etter mitt skjønn et speilbilde av en foreldet tankegang. En forståelse som er i ferd med å skade langt mer enn den gavner.
Jeg stiller spørsmålet om ikke loven burde moderniseres.
Det er ikke jus og rettsvitenskap som er avgjørende for om politidistriktene leverer så gode resultater som overordnede styringsorganer ønsker seg. All kunnskap er selvfølgelig verdifull. Men i en utlysningstekst og ved en utvelgelse må politidirektoratet sikre at det er de rette menneskene som velges – ikke bare de riktige cv’ene.
Hvorfor er det ikke tatt med et punkt om etikk i utlysningsteksten? Et punkt under personlig egnethet som formulerer noe om etiske krav til lederen? Er vandelsattest ansett som dokumentasjon på etisk bevissthet? i så fall er utfordringen langt større enn jeg har lyst til å ta inn over meg. For ordens skyld understreker jeg at absolutt alle lederstillinger bør ha et punkt om etisk standard.
For mine trofaste lesere vil de neste tre avsnittene nedenfor være “gammelt nytt”, men jeg finner grunn til å minne om det her, fordi de er selve kjernen i egenskaper enhver leder bør inneha, inkludert politimestre. Og flere politimestre som nå er avskåret fra å søke, har disse egenskapene.
En dyktig leder skiller intuitivt mellom ledelse og lederskap. Og nettopp denne evnen skiller egnede personer fra uegnede. Ingen formalkompetanse kan erstatte leder-genet. Omvendt kan en person med klare lederegenskaper ta den formelle utdannelsen som trengs i aktuell stilling.
Det vanskeligste vi gjør er å endre vaner. Vi bor i et av verdens beste land, vi har alle muligheter, Vi sender folk på kurs, videreutdanning og etterutdanning. Men klarer vi uten videre å omsette intellektuell kunnskap til handling? Jeg har erfart selv hvor vanskelig det er å gå på lederutdanning, og faktisk endre adferd og tankemønster etterpå. Her bør lederen gå foran som et godt eksempel. For det første er det viktig at også topplederen setter seg på skolebenken og videreutvikler sitt lederskap. For det andre må bedriften ha oppriktig fokus på endret adferd etter fullført kurs/utdanning/seminar. Alle i organisasjonen bør jobbe med 1-2 punkter på egentutvikling hvert kvartal. Det er stor forskjell på å ville være en god leder og å være villig til å gjøre det som trengs.
Vi har nok verdidokumenter nå. Mangelvaren er å finne i praktiseringen.
Konklusjon: Nå kjører Politidirektoratet med dårlige dekk på underkjølt regn.
