Derfor er gjennomgang av varslingsrutiner ikke nok

Det er vanskelig å forstå at ingen med formelt ansvar i FrP husker noe som helst fra 2012. Særlig ikke når varselet omhandlet voksne som inviterer barn til gruppesex. Det står ikke til troende at dette har gått i glemmeboken.

Det er vanskelig å forstå at en ung mann i Unge Høyre, som har drevet offensiv sjekking/trakassering av unge jenter og et mulig seksuallovbrudd, ble gjenvalgt. Kan det tolkes annerledes enn at han ble viktigere enn de unge kvinnene?

Det er vanskelig å forstå at en av de mektigste mennene i AP over mange år fikk ture frem med seksuell trakassering overfor langt yngre kvinner uten at det fikk noen konsekvens.

Nå lover partiene bot og bedring. Alle sier bortimot det samme: Vi gjennomgår varslingsrutinene slik at dette ikke skjer igjen. Vel og bra. Jeg tror oppriktig på velviljen. Likevel vil jeg advare:

Det finnes ikke det regelverk i verden som i seg selv er effektivt. Varslingsrutinene ( de oppussede) vil kun fungere etter sin hensikt dersom menneskene settes i stand til å bruke dem og forholde seg til dem. Hva trengs?

  1. Relasjonelt mot. Sakene som er belyst i media fra de tre politiske partiene over, har en klar fellesnevner: relasjonell feighet. Det har vært lettere å slå varslet bort som intern maktstrid, for høyt alkoholforbruk som forklarer det uheldige, påstand mot påstand som ikke kan bevises. De som skal forvalte varslingsreglene må etterutdannes/utdannes i hvordan utvise relasjonelt mot.
  2. Vilje til å tro på varsleren. Dette punktet er sammen med pkt 3 et av de aller vanskeligste vi møter på veien mot å gi #metoo en tilsiktet virkning, en prosess mot det bedre. Her må vi skille mellom straffbar trakassering, altså handlinger som idag rammes av norsk straffelov og handlinger som ikke er belagt med straff. Straffbare handlinger bør anmeldes. Innenfor domstolsapparatet gjelder to helt klare prinsipper for rettssikkerhet: Uskyldspresumsjon og kontradiksjon.Utenfor rettspleien har vi fått noe å bryne oss på. Kulturen viser med all tydelighet at når det er tvil, blir varsleren skadelidende. Kort oppsummert: Varsleren har måttet tie, tåle, lide alene, blitt trøstet men rådet til å holde munn. Utøveren har kunnet holde det gående. Dette må endres! Dette er den reelle utfordringen.
  3. Mot til å tro på opplevelsen. Vi må tørre å si høyt: Jeg tror på kvinnens opplevelse. Jeg tror på hans opplevelse. Dette kan for noen stå i sterk kontrast til uskyldpresumsjonen, og vi har allerede sett menn uttale i media at «da er vi sjakk matt.» Jeg tror likevel at vi må våge noe nytt, og at dette kan være veien å gå…med en viss porsjon klokskap. Å tro på opplevelsen har en nyanse i seg i tillegg til  å tro på et faktum. Varslerens opplevelse er sann for henne/ham. De som skal forvalte varslingsrutinene må ha relasjonelt mot til å tro på opplevelsen og ikke avvise denne. Deretter må faktum kartlegges gjennom samtaler med partene. Det er mange forventede reaksjoner hos utøveren, her er noen: a) Nekter. b) Det var ikke sånn jeg mente det. c) Jeg beklager at du opplevde det sånn ( i realiteten dyttes skylda på varsleren som er pingle, svar, misforstår med vilje). d) Unnskyld! e) Jeg trenger hjelp til å endre adferd. Og sikkert mange nyanser over denne skalaen. Avhengig av alvoret i handlingen, tilpasses adekvat reaksjon mot utøveren. Men altså for å gjenta meg selv: Varslerens opplevelse er hennes/han sannhet. Den må ikke betviles! (Ja det finnes noen ganske få som vil fremsette falske varsler, men la for all del ikke disse styre reaksjoner og relasjonelt mot i alle andre saker).
  4. Vi kvinner må tørre å rope et høyt NEI i sann tid. #Metoo legger tilrette for å kunne reagere der og da. Nå vet alle som leser aviser og følger med i timen at seksuell trakassering skjer hele tiden. Dette åpner døren for å brøle ut. Om du ikke tør på stedet, så vit at det ikke lenger er fullt så uvanlig å varsle. Håper jeg. Budskapet på dette punktet er at vi kan ikke alltid peke mot andre. Vi må bidra aktivt der det føles mulig. Samme dag. Imorgen. Just do it!
  5. Et felles ønske om å justere adferd. Oppropene formidler den kjennsgjerning at det store flertallet varslere er kvinner. Det store flertall utøvere er menn. #Metoo kan ende opp som en kvinne mot mann-greie. Slik jeg ser det ville det være katastrofalt. For det første fordi mange menn, de aller fleste, vet å oppføre seg. For det andre fordi altfor mange menn utvikler frustrasjon og blir sinte. Sinte menn med makt kan bli enda farligere for kvinner. Makt er tross alt noe av det farligste som finnes. Vi er ikke tjent med at det utvikles fronter. Derimot er vi tjent med at alle erkjenner at seksuell trakassering er en av våre største likestillingsutfordringer, at voksne mennesker har sviktet i årevis, inkludert de som ikke har tatt varslet på alvor. Derfor:
  6. Mitt ønske er at #metoo-opprop og nåværende diskusjon blir til adferdsregulering og dialog. Sammen for en bedre fremtid. Med gjensidig respekt, konsekvenser når det trås feil.

Ønsker du et foredrag: kontakt meg på hk@hannekristinrohde.no

Kommentarer

Skriv inn din kommentar