Derfor dukker det opp spørsmål langs veien

Ingen oppegående lesere vil oppleve en kunstanmeldelse som en fasit, skriver Geir Rakvaag på Dagsavisens Nye Meninger.

Spørsmål 1: Hvorfor er det da ingen som på vegne av anmelderiet reagerer når mediene presenterer et verk som «kritikerrost», «slaktet», «middelmådig»? For med disse ordene setter mediene et verk i bås, basert på en eller flere kritikers vurdering. Det minner svært om en fasit. 

Astrid Fosvold spør:»Mener virkelig Hanne Kristin Rohde at kunstverk ikke skal motta profesjonell, uavhengig vurdering?»

Nei, jeg mener ikke nødvendigvis dette. Den oppmerksomme leser ser at det er faktisk nettopp det jeg etterspør i min kronikk: Hvordan vet forbrukeren at det er en kvalifisert, profesjonell, uavhengig vurdering som ligger bak anmeldelsen?

I følge nedenstående 3 debattinnlegg er jeg eller har jeg gjort følgende:

Knut Faldbakken: Levert en «ukontrollert utblåsning», vært «ellevill».
Olaf Haagensen: Levert en «metaforisk kortslutning» og i tillegg er kronikken «eksentrisk og intellektuelt umoden».
Kristin Aalen Stavanger Aftenblad :Rohde «forsøkte å ta livet av det klassiske kritikersystemet» dessuten bruker Aalen et helt avsnitt på å vise til to dårlige anmeldelser av mine bøker med avslutningsspørmål om kronikken ville vært skrevet dersom jeg hadde mottatt gode anmeldelser.

Spørsmål 2: Er det betryggende å ha kritikere som ikke engang tar tak i min argumentasjon, men som synes det er viktigere å karakterisere avsender av kritikken?

Anki Gerhardsen er et unntak: Hun karakteriserer meg som  «angstbitersk» og «konspiratorisk». MEN Gerhardsen fikk imidlertid anerkjennelse i mitt blogginnlegg, fordi hun nedover i innlegget var den eneste pr 21.4 som var modig nok til å møte mine spørsmål og argumenter direkte. Hun skriver:

Ad domfellelse: «Anmelderiet i dagspressen inviterer nemlig i liten grad til videre dialog og debatt. Det fremstår som en domfellelse, og terningen er med på å forsterke det inntrykket. Ingen kunstnere med respekt for seg selv går kritikeren i møte. Det blir ofte sett på som umodent og sutrete.»

Ad kritikerens CV: «Rohde foreslår videre at kritikerne bør opplyse leserne om sin bakgrunn og meningsberettigelse. Det synes jeg er et konstruktivt innspill. Det vil gi publikum en mulighet til å vurdere kvaliteten på våre dommer, og det vil bidra til den transparensen vi gjerne krever av andre maktaktører i samfunnet.»

Ad kompetanse: «Hobbelstad skriver som om alle kritikere er kompetente. Da glemmer hun at mange mediehus sender ordinære journalister ut som anmeldere.»

Gerhardsen avslutter med følgende: «Vi må vise verden at vi trengs. Da bør vi starte med å lytte til kritikk av kritikken.»

Gerhardsen er en av få. Foreløpig. 

Bokblogger Geir Tangen tok meg på ordet og utfordret meg. Les hans blogg om min kronikk HER, hans anmeldelse av Bare et barn HER og mitt tilsvar til ham HER. Det er først når begge parter tør at vi kan oppnå en konstruktiv utvikling.

 

 

 

Kommentarer

Skriv inn din kommentar