1. Hvem er du, og hva har du jobbet med innenfor politiet?
Tjuefem år i politiet, ble det gitt. Etter et langt jus-studium ved Universitetet i Oslo, kvelende forretningsjus og tvil i kjølvannet av det aller tørreste: Orker jeg å gjennomføre dette? Så- mellom to permer dukket strafferetten endelig opp i pensum. Og straffeprosess. Det begynte å krible. Starten på en lang og svinaktig spennende karriere i politiet ble unnfanget. Men det visste jeg ikke da.
Hanne Kristin Rohde heter jeg. Jeg har nådd den voksne, men ikke mindre interessante alder av 57. Cand jur i 1987. Da jeg var 11 år leste jeg en novelle om en advokat som briljerte i retten. Han bare fiksa det. Den sleipeste klienten ble frikjent. Og jeg ble frelst. Stjerneadvokat ble satt på blokka. Sånn ville jeg bli. Men dette var før jeg ble uvenn med alle paragrafene.
2. Hva var årsaken til at du valgte å jobbe i politiet?
Jeg visste at jeg ville innom politiet før jeg fortsatte som briljerende advokat. Bøyd over en ensom pult i midtbygningen på Karl Johans gate pugget jeg strafferett. Blodet fosset i årene. Endelig var det noe som resonnerte med sjelen: Rettferdighet. Rettergang. Straff. Et tryggere samfunn. Hjernecellene samarbeidet med hverandre…og ga meg viktig informasjon: Vil du like å forsvare en drapsmann som innrømmer skyld til deg, men som vil ha deg til å kjempe for uskyld? En tanke om en karriere i politiet rykket nærmere. Tenk om jeg kunne bidra til å gjøre byen min tryggere…Det hadde virkelig vært noe.
3. Hvilke egenskaper bør en leder ha?
To år etter at jeg var ferdig utdannet jurist, begynte jeg i politiet. Som politifullmektig. Det var fantastisk på mange måter. Jeg likte alt. Absolutt alt – bortsett fra å stå i retten. Det var en alvorlig strek i regninga. Den lille jenta dukket fram på skulderen – var det ikke stjerneadvokat du ønsket? Du kan jo gjøre nesten det samme fra påtalemyndigheten? Ja rent bortsett fra at du skal være objektiv da…men du kan bruke alle ordene du liker så godt å bruke…
Det var bare det at jeg var ikke god nok. I hvert fall ikke til å bli stjerne…Og minst like viktig: Jeg var ikke god nok til å trives. Så her kommer det første erfaringsrådet: Kjenn din kraft. Din sjel. Lær selvinnsikt helt inn til beinet: Trives jeg? Puster jeg? Kan jeg være her uten å bli helt slått ut? Det kunne jeg ikke. Heldigvis er Oslo politiet så stort at jeg kunne hoppe til et annet yrkesområde innen samme organisasjon. For dèt visste jeg: Jeg ville bli i politiet. Røttene hadde på kort tid fått et godt tak i arbeidsplassen.
Takket være Willy Haugli søkte jeg lederstilling. Og traff innertier. Her kunne jeg vokse og trives. Det betyr ikke at jeg var god da jeg begynte. Jeg hadde ingen ledererfaring, heller ingen formalkompetanse. Jeg ble bokstavelig talt kastet ut i det uten livbøye, uten mentor, uten noe annet enn en eventyrlig nysgjerrighet på hva ledelse egentlig burde være. Og herved kaster jeg ut erfaringspunkt nummer to: Søker du lederskap må du innstille deg på å være en læringssvamp resten av lederkarrieren. Du blir aldri utlært. Fordi lederskap handler om mennesker, mental berøring og tillit…og uendelig mye mer.
4. Hva lærte du mest av som leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo?
Jeg ble leder første gang 1.1.1994 og var leder fram til jeg sa opp i politiet 1.10.2014. Hver eneste dag lærte jeg noe.
Fordi jeg ville.
Dessverre har jeg møtt ledere i politiet med varierende grad av ledergener og lederinteresse. Men mange var gode, og de inspirerte meg og oppmuntret meg.
De jeg lærte mest av, var mine ansatte. De jeg var leder for. På alle nivåer. Så da er jeg vel framme ved det tredje erfaringspunktet: Det kan virke naturlig for hjernen å strekke seg oppover, se hva ledere over deg sier og gjør, mens de du skal lede blir satt i en annen kategori. Min opplevelse gjennom tjue år som leder er at de jeg ledet lærte meg mest: Hva trengte de av mitt lederskap for å bli gode? Hvilke av mine handlinger ga næring til motivasjon? (Glem aldri at nye medarbeidere kommer ferdig motivert, og at du som leder kan drepe motivasjonen på kun få dager). Var mine mellomledere og førstelinjeledere gode ambassadører for den lederstilen jeg ville ha? Hvis ikke – da var det tid for forventningssamtale og oppfølging. Dette var noe av det vanskeligste jeg gjorde, fordi vi mennesker er komplekse, ulikt sammensatt, vi har ulik erfaringsbakgrunn og tidvis svært ulik forståelse av hva som bør være et minste felles multiplum i godt lederskap. Det var dager da jeg følte at alt fløt, og dager jeg følte meg bitteliten og hadde lyst til å begrave hodet i sanden og bli der til alt var over…Hva det nå enn var som skulle være over.
Hva lærte jeg?
Jeg lærte først og fremst å holde ut…og å slåss for det vi trodde på. Tro på dem og tro på meg selv. Og så lærte jeg å spørre. For eksempel spurte jeg flere av de daværende etterforskerne på seksjonen: Hvis du skulle satt deg i min stol i en måned – hva er det første du ville tatt tak i?
Resultater kommer gjennom arbeidsglede.
5. Hva kjennetegner en god kollega for deg?
En som tør å fortelle meg om jeg er dust, og som ikke stikker av når beskjeden er overlevert, men som blir værende i dialog.
Vi diskuterer for mye. For hva betyr egentlig ordet diskusjon? Jo, det betyr å slå i stykker. Debatt betyr å kjempe. De to samtaleformene er altså verbale kampsporter. Dialog derimot betyr å lytte. Den gode kollegaen er den brutalt ærlige og samtidig lyttende og formidlende.
6. På hvilket plan i yrket har du blitt utfordret mest?
Hvis vi ser bort fra erkjennelsen av at jeg valgte et yrke jeg ikke hadde et stjernetalent for…da må jeg svare den brutalt sviende selverkjennelsen en leder må ha vilje til å ta inn over seg hver eneste dag. Hvert eneste minutt på dagen. Det kreves formalkompetanse som leder, og det må kreves etterutdanning for ethvert ledernivå. Men det snakkes for mye om ledelse og for lite om lederskapet: Hva ser medarbeiderne dine av deg hver eneste dag på jobb. Hvem er du for dem?
Jeg evaluerte meg selv. Alltid. Etter møter. Etter pressekonferanser. Før, under og etter medarbeidersamtaler: Beholdt medarbeideren selvrespekten også etter møte med meg?
Dette handler ikke om rosa idyll eller bløt kvinneledelse. Dette handler om kraften til å stå i seg selv, og vise andre hvem jeg er. Det krever sjels mot, noe jeg forteller mye om i boka Kjemp for alt hva du har kjært.
7. Hva ga deg mening i politihverdagen?
At jeg var på jobb for en trygg hovedstad.
8. Har du noen gang stilt med “tabbekake” på piketten?
Nei. Det kan jeg ikke huske å ha gjort. Men kanskje er det nettopp den detaljen jeg har glemt.
Dette blogginnlegget skrev jeg til Pikett.no. Der finner du flere blogginnlegg fra politiet.