Kongens nei
Jeg sitter på terrassen og nyter gode energiskapende solstråler denne første dagen i oktober. En veps som synes moden for sykehjem stiller seg på bordkanten, og ser ikke helt ut til å vite hva den vil. Hodet mitt er fylt av en fenomenal kinoopplevelse: Kongens nei. For en film! Vi satt på første rad min mann og jeg, med min far på 92 i rullestolplass, og min mor på 85 ved siden av. Filmen gjorde noe med meg. Det er godt å bare sitte her i lun høstsol og la kroppen jobbe seg gjennom inntrykkene.
Slakt og smil
Godt nede i te-kopp nummer 2 henter jeg Mac’en og kikker gjennom mailene. Det er fortsatt sol, men en ulljakke over skulderen er påkrevet. Via Retriever-tjeneste kommer jeg over en anmeldelse av Gudmoren i Stavanger Aftenblad. Forfattet av Tarald Aano. Jeg leser anmeldelsen og kan i grunnen ikke annet enn å smile.
Det var mye motstand hos kritikerstanden da jeg ymtet frampå i min kronikk at kritikker ikke nødvendigvis er veivisende. Kronikken tok utgangspunkt i generell kunstkritikk, selv om de ivrigste kritikerne foretrakk å anse den som et fornærmet motangrep. Denne bloggposten derimot handler om egen opplevelse.
Nedenfor kan du i sin helhet lese hans anmeldelse av Gudmoren.
Bedøm selv.
Vi er visst mange som er ukvalifiserte
Legg merke til at dersom du liker Wilma Lind-krimmen så er du definert til i beste fall å være en «ukritisk tidtrøyteleser»; Du går med i slaktens dragsug. Null respekt for deg som er uenig altså og faktisk liker bøkene mine. Dette innlegget er derfor ikke bare et angrep på meg og mine bøker, men på leserne og kjøperne: Hun «selger mye bedre enn fortjent». Dessuten slenger han en verbal øks i hodet på «halv- og helkjendiser som ramler inn i litteraturen fordi de tror de kan skrive krim.»
Vi er visst mange som er ukvalifiserte i en eller annen form.
Del gjerne denne bloggposten med kommentarer både for og mot Gudmoren. Men husk å stille spørsmålet:
Er det slike kritikker vi vil lese? Bidrar den til noe mer enn et forsøk på å sable ned mitt forfatterskap, lesere, hel- og halvkjendiser og bokkjøpere? Bidrar slik grunn ordbruk til noe som helst på kunstens vegne?
Ingen kunstnere med respekt for seg selv går en kritiker i møte
Jeg har stor respekt for meg selv. Jeg synes faktisk ikke jeg er så verst. Nettopp derfor ønsker jeg å dele disse refleksjonene med dere der ute. Fordi jeg synes ikke dere er så verst heller.
Og siden jeg ikke er bedre enn de fleste slenger jeg på et lite utsnitt av en artikkel med et sitat fra butikksjefen ved Ark i Mo i Rana intervjuet i Rana Blad 28.9.2016:
Du glemte visst å nevne butikksjefer, Tarald Aano.
Nå går solen ned, dere, men jeg forsikrer: Jeg har aldri hatt det bedre. Livet smiler. Det er en deilig dag. Nå går jeg inn og koser meg med neste manus med Wilma Lind.