Idag våknet jeg med en levende pels på magen.
Hvilken #Hverdagslykke!
Jeg lå musestille altfor lenge i forhold til timeplanen mens jeg lyttet til hvordan hun malte tilfreds, kjente varmen fra henne gjennom dynen. Og da jeg kikket ned på henne løftet hun hodet og øynene smalnet i et smil da hun skjønte at jeg var våken.
Mens en morgentrøtt hånd strøk over den silkemyke pelsen hennes, vandret tankene til de 900 000 rev og mink som sitter innesperret i trange bur i norsk pelsdyrnæring. Man trenger ikke besøke en pelsdyrfarm for å forstå at ingen levende følende vesener har et verdig og tilfredstillende liv i et trangt bur.
Mange argumenter fremføres fra pelsdyrnæringen selv, herunder har jeg lest og hørt pelsdyrbønder si at «Vi setter dyrenes velferd først.»
Jeg er ikke ute etter å ta enkeltmennesker. Det kan sikkert oppleves brutalt at ditt levebrød kreves avviklet.
Likevel er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at den pinen pelsdyrnæringen påfører dyrene er langt mer alvorlig.
Noe det ikke lenger er akseptabelt å overse i et sivilisert samfunn.