Det er mange som trenger oss.
Flyktninger, tiggere, barn som lider under vold og overgrep, narkomane som trenger et vennlig ord og hjelp, eldre som bor alene. Arbeidsløse. Dyr som lider. Dyr i bur. Jeg kunne fortsette å liste opp i det uendelige.
Enkelte røster vil ha oss til å sette de ulike interessene opp mot hverandre: Er tiggere viktige enn flyktninger? Er barn mindre viktige enn dyr? Bør vi ikke hjelpe våre egne fremfor å hjelpe flyktninger?
Slike diskusjoner gjør oss handlingslammet. Slike diskusjoner tar fokus vekk fra kjernen: Vi kan alle hjelpe noen. Alle kan ikke hjelpe alle. Men nettopp du kan hjelpe noen.
Ved å sette av et par timer lørdag 14. november kl 1730 kan du gi helt uvurderlig hjelp til dyr som trenger din stemme.
Dyr som tilbringer HELE livet i bur.
Tenk over dette faktum et minutt eller to. HELE livet innesperret.
Det er intet mindre enn rått, hjerteløst, unødvendig og Norge uverdig.
Den gylne regel gjelder også for dyr: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.
Så enkelt er det – og i pelsdyrnæringen visstnok temmelig vanskelig.
