12 januar 2016

Kvinners sikkerhet – en verbal salderingspost i det offentlige rom

Så skjer det igjen.

Kvinner utsettes for uakseptable handlinger, seksuell trakassering, mulig også voldtekter. Mulig flere gjerningspersoner. Mulig ulovlige immigranter. Mulig asylsøkere. Vi vet ikke faktum. Ennå.Politiet i Köln har pr 11. januar 2016 i følge Vg mottatt 516 anmeldelser for vold, tyveri og seksuelle overgrep. Også andre byer kan ha opplevd lignende. I noe mindre målestokk.

Tysk politi var uforberedt. Hvorvidt de sviktet på selve nyttårsaften, om de brukte ressursene riktig eller galt har jeg ingen forutsetninger for å bedømme. Men det spredte seg usikkerhet i etterkant omkring det inntrufne om hva som egentlig hadde skjedd. Skyldtes det tysk politi? Mediene?

En offentlig TV-kanal ZDF unnlot i følge gårsdagens leder i Klassekampen v/ Yohan Shanmugarantnam å rapportere om hendelsene i opptil flere dager. Om tysk politi holdt opplysninger tilbake, må det motsatte sies om mange av mediene. Spekulasjoner og konklusjoner har preget et internasjonalt nyhetsbilde. Personer med ulike roller har uttalt seg om alt fra etterforskning til flyktningproblematikk til innstramninger og asylpolitikk . Enda faktum i sakene på langt nær er tilstrekkelig belyst, og sakene antatt temmelig langt unna tiltale og pådømmelse.

Kaoset omkring de faktiske omstendigheter forteller meg hvilken akilleshæl denne typen saker representerer i moderne tid, i det vi ønsker å kalle et moderne Europa. Hvordan kan jeg si det? Jo, fordi jeg har delvis vært der, som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt.

Jeg har vært politikvinnen som satte ord på brutale fakta vi stod overfor i politiet.

 15. april 2009 i et intervju  med NRK Dagsrevyen uttalte jeg at i følge lokal statistikk på Seksjon for volds- og seksualforbrytelser   beskrev kvinner som anmeldte overfallsvoldtekt i Oslo gjerningspersonen som «innvandrer». Det ble bråk. Voldsomt bråk.

Kanskje begikk jeg en feil ved å være så direkte i første intervju. Kanskje brukte jeg feil ord og uttrykk, som ble unødig stigmatiserende. Men kvinnenes beskrivelser kommer vi ikke bort fra, selv om også dette bildet ble noe nyansert underveis i etterforskningen. Andre menn enn etnisk norske var i flertall på statistikken.

Mange ble sinte på mine utspill. Representanter for innvandrerorganisasjoner skrev kronikker og debattinnlegg om at politimesteren i Oslo hadde skaffet seg et stort problem: Meg. Feminister hevdet at jeg la skylden på kvinner når jeg i neste fase oppfordret til å ta en risikovurdering før du som kvinne slo følge med fremmede. Pegida-tilhengere eller andre innvandringsfiendtlige mente jeg var feig og politisk korrekt når jeg nyanserte bildet i løpet av debatten: «Nei, dette er ikke sikre tall, dette er kvinnenes opplevelser etter overgrepet. Nei, vi vet ikke om alle er asylsøkere, og ennå ikke fått bekreftet om de var asylsøkere på tidspunktet for overgrepet.» Iveren etter å legge skylda på nye landsmenn overskygget viktige nyanser hos enkelte. Som representant for norsk politi konkluderte jeg allerede etter få dager med at det ikke var mulig å tilfredstille alle. Så hvem skulle jeg lytte til?

Frykten for stigmatisering av minoriteter

Hvorfor skal vi ikke være åpne om brutale fakta, undret jeg? Dette fremstod for meg som stikk i strid med samfunnsoppdraget til norsk politi, en etat som med sin kunnskap bør være en premissleverandør for samfunnsutviklingen.

Internt fikk jeg forklart at dette var en politisk brannfakkel, at samarbeidet med innvandrerorganisasjoner ville vanskeliggjøres og at det å uttale seg så direkte som jeg gjorde ville føre til at debatten sporet av. Dessuten måtte jeg ikke kalle overgriperne innvandrere. Det skulle hete «menn med annen etnisk bakgrunn enn vestlig.» Jeg sliter fortsatt med å forstå hva jeg selv sier når jeg bruker den formuleringen.Årsaken til at vi ikke kunne bruke ordet «Innvandrer» var at det var for unyansert. Fordi det jo kunne være en ulovlig innvandrer, en lovlig innvandrer, en asylsøker, eller en annengenerasjons innvandrer med norsk statsborgerskap. Siste kategori ble ansett å være, og er jo faktisk,  en av våre egne. Konklusjon: Innvandrer avspeilet ikke individet: Voldtektsmannen. Det gjør forsåvidt ikke ordet «nordmann» heller, likefullt benyttes ordet regelmessig.

Mine fakta knyttet seg til lokal statistikk vi førte på seksjonen. Kvinnenes beskrivelser av gjerningsmannen eller -mennene på anmeldelsestidspunktet. Ikke etter domsavsigelser de siste tre år, som endel har forsøkt å tillegge meg. Anmeldelsestidspunktet. Enda et argument ble da at alt var for usikkert. Vi måtte vente til domsavsigelsen. Selvfølgelig er faktum mer uoversiktlig på tidlig i etterforskningen, hvilket innebærer en større sjanse for unyansert budskap. Likefullt: Trenden med overrepresentasjon av menn med annen etnisk bakgrunn enn vestlig var der . Da mener jeg at offentlige myndigheter ikke kan tillate seg å tie frem til rettskraftig dom. Eller omskrive faktum tilpasset eksisterende tålegrenser. Fordi det handler om å forebygge alvorlig kriminalitet. Det handler om å ta grep inn mot tverretatlig samarbeid. For å forhindre at kvinner kommer i en situasjon hvor hun utsettes for en voldtekt.Det handler etter mitt skjønn om opplysningsplikt.

De «fakta» som refereres i mediene etter hendelsene i Köln nyttårsaften knytter seg til tidspunkter før og rundt anmeldelse. I VG  11. januar 2016 siteres justisminister Heiko Maas således:

– Når et så stort antall menn er sammen og i samlet flokk begår straffbare handlinger, da virker det ikke tilfeldig, men som om det er planlagt i en eller annen grad, sier Maas til Bild am Sonntag, og legger til: – Ingen skal fortelle meg at det ikke var forberedt.

 I samme artikkel vises til at tysk politi har bekreftet at 19 personer er under etterforskning, og at dette er ulovlige immigranter og/eller asylsøkere.

Om justisministeren og tysk politi har rett, vil etterforskningen forhåpentligvis avklare.

I kjølvannet av disse «foreløpige» uttalelsene, ser vi alvorlige bivirkninger som sammenstøt og vold mellom ulike etniske grupper. Dette er alvorlig. Likevel er det ikke et alternativ å tie, fordi kostnadene for kvinners trygghet blir for høy. Det er en menneskerett å ikke bli utsatt for kriminalitet.

Dilemma

I Sverige har flere unge kvinner de siste årene anmeldt  seksuell trakassering  begått av grupper av unge menn på ungdomsfestivalen We are Stkhlm. Avisen Dagens nyheter, som har fått tilgang til interne logger fra svensk politi, skriver at politiet visst om overgrepene. Utad skal politiet ha sagt at festivalen gikk rolig for seg med få lovbrudd. Verbalt har de rett, jentene lagde neppe mye bråk der og da. Men hvorfor omtales ikke disse seksuelle overgrepene? På P4 idag 11. januar 2016 hørte jeg en politiansatt uttale at de fryktet at Sverigedemokraterna fikk flere argumenter for sin politikk om politiet informerte om sakene. Svensk politi bekrefter altså at de tok partipolitiske hensyn ved vurdering av hvilken informasjon som skulle gis til publikum.

Jeg undres om ikke svaret på vegringen mot å uttale seg i disse sakene kan være å finne i et ømt dilemma: Som gode medmennesker ønsker offentlige etater på den ene side å unngå kontinuerlig stigmatisering av innvandrere og flyktninger. Vi ser mennesker sulte i hjel i Syria. Vi forstår intellektuelt at de trenger hjelp, både de som kommer og de som blir igjen i hjemlandet. Men en andel av de som kommer greier ikke oppføre seg. De begår kriminalitet. Med flyktningstrøm følger også forekomster av reaksjonære  praksiser og holdninger.  (Jeg gjentar at jeg ikke vet hvem som trakasserte kvinner i Köln.) Innvandrermenn som begår kriminalitet kan ergo på den annen side også bidra til å skape fremmedfrykt og eskalere fremvekst av Pegida og annen høyreekstrem aktivitet.

I tillegg til dilemmaet, blir det så mye støy at det er lettere å velge bort å informere.

Det aller viktigste knyttet til den aktuelle problemstillingen bør være å forebygge kriminalitet.  Utgangspunktet må være å gjøre det offentlige rom til et trygt sted å være, også for kvinner. Da må offentlige myndigheter sette ord på brutale fakta uten å helgardere seg, og være beredt til å takle bivirkninger som garantert vil oppstå underveis.

I verste fall fører fortielser til en tillitskrise

Politikeren Björn Höcke fra Alternative für Deutshland twitret at nyttårsovergrepene har gitt tyskerne en forsmak på «kultur – og sivilisasjonskollapsen» som truer.

Og nettopp denne uttalelsen kan antakelig illustrere fryktens kjerne:

Hvis vi sier det som det er, kollapser sivilisasjonen, frykten hos folket eskalerer, vi risikerer demonstrasjoner, vold , opptøyer, rasehat, religionskriger osv. Dette kan ihvertfall være én forklaring på at ting forties. Eller bortforklares. Eller omskrives til noe som oppfattes som politisk korrekt.

Hva skjer når embetsfolk skjuler fakta og hendelse etter politiske hensyn? Hva skjer med et samfunn som ikke forteller innbyggerne om overgrep eller andre ting som skaper frykt?

I verste fall oppstår en total tillitskrise mellom politikere, politi og folket. Fordi hvis man ikke forteller, kan man heller ikke åpent gjøre noe med problemet. Faren  for at problemet må vike for andre samfunnsoppgaver blir derved overhengende.

Det vi trenger nå er veivisere.

Det er misforstått å tro at ærlighet omkring hvem som begår kriminalitet skaper fiendebilder. Mangelfull informasjon derimot skaper rykter og grobunn for forhastede eller gale konklusjoner.

Det vi trenger nå er nasjonale og lokale politikere som evner å beskrive et faktum uten skjult agenda. Som tør å erkjenne feil og mangler ved en hendelse, et system. Som åpent tør erkjenne forbedringspunkter. Som evner å avkreve seg selv og folket et ansvar, med andre ord: Jeg har fått nok av partier både i posisjon og opposisjon som retter pekefingeren mot andre. Gjør noe selv!

Vi trenger veivisere i det tradisjonelle etnisk norske miljøet og vi trenger veivisere i innvandrermiljøer. Det vi trenger nå er å stå sammen og kjempe mot krefter som ønsker å splitte samfunnet på grunn av etniske, religiøse eller kulturelle forskjeller. Samtidig trenger vi åpenhet omkring det som ikke fungerer. Det hersker ingen tvil. Vi skal ha nulltoleranse mot seksuelle overgrep. Det bør også innføres en nulltoleranse mot fortielser eller omformuleringer som skader samfunnet og samfunnsutviklingen.

 

 

 

 

 

 

Kommentarer

Skriv inn din kommentar