21 juni 2015

Karrierekvinne – Derfor er vi uenige i at eksemplet er tåpelig

Klisjéer. Karikert, sier Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy.
Realitet og realitetsorientering, sier jeg.

I Klassekampens Bokmagasinet lørdag 20. juni 2016 skriver litteraturviter og skribent Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy om karrierekvinnen i litteraturen.

««Karrierekvinne» er muligens ikke alltid et heldig begrep, skriver Røthe Bjørnøy. -Men det trengs et språk for å diskutere forskjellsbehandlingen mellom menn og kvinner i arbeidslivet – en forskjell som ser ut til å øke jo høyere opp i hierarkiet man kommer. Dette språket trenger imidlertid ikke spille på urgamle klisjeer om henholdsvis den opphøyde omsorgskvinnen og femme fatale. Litteraturen kan løfte oss ut av sosiale konstruksjoner som blir tatt for å være sannheter, og det er i hvert fall en begynnelse.» (bokmagasinet@klassekampen.no)

Jeg har jobbet 25 år i en etat som i de fleste av disse årene var mannsdominert. Og som fremdeles er det på ledernivå jo høyere opp vi kommer. Jeg har stått i gubbevelde, hersketeknikker, jeg har blitt trakassert av nærmeste leder. Jeg har vært karrierekvinne og mor og følt på tidsklemma hver eneste dag. Jeg har stått på Kiwi i Grønlandsleiret med stresspuls på grensen av det uforsvarlige, med en pakke ferdigkake i hånda, klar for å løpe hjem og bake til skoleavslutning. Jeg har handlet middag mens blodsukkeret var på det laveste. Jeg har gått fra sykt barn om morgenen fordi jobben krevde min tilstedeværelse. Jeg har følt på tidsklemma i alle årene, følt på dårlig samvittighet fordi jobben rett som det var måtte få prioritet foran ungene.

Og jeg er ikke alene om dette.

«Urgamle kliséer», Bjørnøy? Og «Sosiale konstruksjoner som blir tatt for å være sannheter»?

Mine bøker er litterære kinderegg: Krim, ledelse og politikk. Hva gjelder ledelsesbiten, Wilmas liv og lederskap, ligger de snublende nær mitt eget liv.

Om Wilma og Mørke hjerter skriver Bjørnøy blant annet:
«Dessverre karikerer romanen problemet. Vår heltinne Wilma Lind blir diskriminert og latterliggjort inntil det ekstreme av sin sjef Tone,»

Jeg skulle ønske at Bjørnøy i dette tilfellet hadde rett, at jeg som forfatter hadde gått for langt i å karikere. Realiteten er dessverre at jeg har valgt å dempe mine opplevelser i mitt forfatterskap. Skal jeg tro de mange tilbakemeldingene jeg har fått fra kvinner over hele landet, er vi mange som har stått i trakassering og hersketeknikker fra både menn og kvinner. Vi er faktisk også mange som i 2015 har følt på «flink pike» og «superkvinnepresset».

Dette blogginnlegget handler ikke om å forsvare boka Mørke hjerter.
Jeg forventer ikke at alle skal like hverken bøkene eller Wilma. Eller meg. Det er mange år siden jeg sluttet å tro at jeg kan please alle.
MEN: Jeg godtar ikke at vi i feminismens tegn skal la være å beskrive hverdagen, slik mange opplever den, heller ikke i litteraturen.

Kommentarer

Skriv inn din kommentar