18 september 2016

Derfor er regelen om 10% fravær i videregående skole fattig

I dag snakket jeg med en ung kvinne på 21 år. Hun studerer ved en høyskole i Oslo, trives med fagene og gleder seg til å begynne i arbeidslivet. Det skremmende var likevel hvordan hun opplever hverdagen som tung.
-Ingen lærer vet hvem jeg er, sa hun. -Vi er 400 på forelesning.
-Hva hvis du er syk? spurte jeg.
-Ingen fanger det opp, svarte hun.
Hun fortalte at hun bruker endel energi på ikke å bli deprimert over studiehverdagen.

Nylig har regjeringen innført en 10% fraværsregel i videregående skoler, altså overfor enda yngre mennesker enn kvinnen i eksemplet over. Elevene skal tvinges til å møte.

Tvang som virkemiddel
Vi må kunne forutsette at de fleste elever ønsker å forbli i den læringssituasjonen de har valgt selv.
Både skolen og myndighetene ønsker å bekjempe frafallet i videregående skoler.
Min tvil knytter seg til valg av virkemiddel, altså tvang.
Jeg utelukker ikke at tvang kan virke på noen få.
Det jeg ikke fullt ut forstår er hvorfor sammenhengen mellom relasjonsmestring og fagmestring ikke diskuteres hyppigere.

Det kan se ut som at det har blitt akseptert som en normalsituasjon at en rekke ungdommer er demotiverte, skoletrøtte, og ender opp med å skulke og slutte. Ikke alle vil kunne tilpasse seg videregående. For noen vil det være riktig å gjøre noe annet. Men ikke for alle som faller fra.

Den gode relasjonen får ut det beste i ethvert menneske
Jeg erfarte i arbeidslivet, som leder gjennom 20 år, at den gode relasjonen får ut det beste i ethvert menneske. Den slitsomme eller fraværende relasjonen får frem sabotøren.
Dette gjelder selvfølgelig også i forholdet mellom lærer og elev.

I boken min Kjemp for alt hva du har kjært forteller jeg om en lærer som reddet vår sønn fra skolevegring:
«Vår yngste fikk et lite inspirasjons-krasj da han gikk i 9. klasse. Skole var helt plutselig pyton, lekser var enda verre, og enden på ungdomsskolen syntes så langt unna at han varslet umiddelbar stans i oppmøte. Som foreldre ble vi temmelig forskrekket. Dette hadde vi ikke sett komme. Ikke læreren heller. Gjennom det som skjedde videre, forstod jeg for alvor verdien av det empatiske mennesket i en lederrolle, i dette tilfellet læreren som lederen. Poden vår ble innkalt til en vennlig og undersøkende samtale, der læreren kartla momenter som var av betydning for vår sønns trivsel og fortsettelse i skolen. Dernest laget de to en gjensidig avtale, med regelmessige oppfølgingssamtaler, hvor begge parter var likeverdige. Samtalene varte over en tremåneders periode og var av varierende varighet avhengig av behov. Sønnen vår var tydelig glad da han allerede kvelden etter den aller første samtalen fortalte om hva han og Simen hadde utrettet og blitt enige om. Den enorme klokskapen kontaktlærer Simen Smestad ved Nordberg ungdomsskole utviste, og den relasjonen han allerede hadde bygget til sønnen vår, ga gutten følelsen av å bli sett og verdsatt. Hans opplevelser ble hørt og tatt på alvor.
Resten av ungdomsskolen ble en opptur.»

Skolen har mange samhandlingsarenaer, en av dem er lærer- elev. Som mor til 2 gutter og bonusmor til 3 gutter, har vi erfart den emosjonelle virkningen av elevsamtalen. Der samtalen har fått leve i elevens verden, gjennom dialog, balanse og likeverd, har motivasjonen økt, læringslysten økt og lysten til å gå til skolen økt.
Vi er selvfølgelig ikke de eneste med disse erfaringene.

Spørsmål jeg gjerne skulle hørt diskutert:
-Er relasjonspedagogikk vurdert som virkemidler før innføringen av fraværsregelen?
-Er undervisningsminister Torbjørn Røed Isaksen klar over at relasjonen er den bærende kraften i samarbeidet mellom lærer og elev? Jeg tror nemlig aldri jeg har hørt ham snakke entydig om viktigheten av et relasjonelt perspektiv i undervisningen.
-Hvor lenge må vi vente på relasjonspedagogikk som profesjon i lærerutdanning/etterutdanning?

Kommentarer

Skriv inn din kommentar