28 august 2015

Den omstridte definisjonsmakta

Jeg er vokst opp i et system hvor ingen skal dømmes uten etter lov og dom.
Så ble jeg forfatter.
Og registrerer med undring hvordan et system med anmeldelser av andres innsats tilligger enkeltpersoner.

Er ikke dette grådig gammeldags? tenkte jeg.
Men da jeg stilte spørsmålet, ble det stille rundt meg. For en forfatter skal ikke ta til motmæle. Da blir visst alt mye verre.

Dette passet meg dårlig. For jeg er ikke oppdratt til å sitte stille i båten.
Dessuten virker en slik knebling bare underlig på meg.

Som ny på forfatterarenaen forventet jeg motstand. Og varierende tilbakemeldinger. Og alle forventningene slo til. Men det jeg forsøker å uttrykke idag er ikke uenighet eller enighet med de som har anmeldt mine krimbøker. Mitt anliggende er den ordningen at ett enkeltmenneske helt legitimt kan velsigne eller vrake noe et annet menneske har jobbet med, og  innenfor et etablert system inneha definisjonsmakten på om verket er godt eller dårlig. Ett eneste menneske. Så stor makt. Ingen dialog i forkant mellom forfatter og anmelder. Ingen krav til forståelse for forfatterens bakgrunn, tanker og motiver.

Det er mange år siden jeg sluttet å forholde meg til anmeldelser og terningkast. Fordi jeg ofte var uenig. Fordi jeg oppfattet mange som useriøse. Overfladiske. Arrogante. Partiske. Overbegeistret. Egosentriske. Eller annet.

Derfor ble jeg så glad og oppløftet da jeg leste artikkelen i Bok365 hvor Bergens Tidendes hovedanmelder Silje Stavrum Norevik vil dra forfatterne inn som aktiv part i anmeldelsene. Altså lage anmeldelser som en dialog:

«Tanken bak er, ifølge Stavrum Norevik, å utfordre kritikerens posisjon som en monologisk domsavsiger. Under «anmelderintervjuet» kan forfatteren få uttale seg og motsi kritikerens påstander.

– Målet er å få en mer flerstemt lesning og komme til en bedre forståelse av verket, sier Silje Stavrum Norevik. – Samtidig håper vi også å få flere lesere til litteraturkritikken ved å by på mer underholdende og utfordrende anmeldelser. Det er jo også en nyttig øvelse for kritikeren å måtte konfrontere skaperen av verket – det skjerper min innsats som anmelder og viser også hvilken effekt den kritikken kan ha på den enkelte forfatter.» Les hele artikkelen HER

For en modig dame! tenkte jeg. -Nytenkende. Moderne.Framtidsrettet. – Og ydmyk.

Jeg harselerer gjerne ørlite, med utgangspunkt i meg selv – så fornærmer jeg ingen:
Aftenpostens anmelder karakteriserte Mørke hjerter som «stillestående og nærsynt, med en dæsj tøff erotikk»..og legger for erotikkens del til «i disse forunderlige Fifty shades of grey-tider».
Samme anmelder beskriver oppfølgeren Bare et barn som en «kjedelig powerpoint-presentasjon».

«Jeg skulle virkelig ønske at Hanne Kristin Rohde kunne bruke sin unike innsikt i moderne politiarbeid på en bedre måte enn i denne helt unødvendige boken», skriver Vg’s anmelder om Bare et barn. Og etter å ha sablet ned alt fra intriger til personskildringer, oppsummeres dialogene som «oppstyltede og kunstig deklamatoriske».

En tredje anmelder brukte ord som «såpeopera» om Bare et barn.
En fjerde anmelder snakket mer om Karin Fossums bøker enn om min bok, så det ble litt pussig å se at det var min bok som ble konklusjonen.

Færdelandsvennes anmelder karakteriserte mine bøker om Wilma Lind som «pageturnere», og «Hanne Kristin Rohde er i ferd med å utvikle seg til en knallgod krimforfatter» og «Med Bare et barn er Hanne Kristin Rohde i ferd med å skrive seg inn som et av de store navnene innen norsk krimlitteratur», skriver en anmelder i Tvedestrandsposten.

Jeg har  fått flere hundre tilbakemeldinger på mine bøker direkte til meg via, mail, sms, twitter eller facebook, siden Mørke hjerter ble lansert 1.2.2014. (Bare et barn ble lansert 1.2.2015). Disse har vært eventyrlig positive. Er det leserne som ikke har skjønt noen ting da, eller?

Selvfølgelig er det noe riktig på begge sider. MEN:

Med mindre anmeldere utelukkende skriver for å få utløp for egen vrede eller begeistring, eller om de er til for å overbevise hverandre, burde det ikke da heller være et mål å forene anmelderinstituttet og leserne på en bedre måte enn idag? For noe synes å være på ville veier, enten det er bøker, musikk, skuespillerkunst eller annen type prestasjon som skal vurderes i offentligheten. Nytteverdien av anmeldelser er idag – skal vi tro de fleste av oss som gleder oss over bøker – bortimot lik null. Fordi leserne ikke bryr seg voldsomt om hva enkeltpersoner definerer som godt eller dårlig. Fordi det er egen leseopplevelse som er viktigst. Og venners. Fordi tiden har løpt fra disse domsavsigelsene.

Det er visst ikke bare politietaten som kan nyte godt av en kulturell endring.

Flere burde gjøre som Silje Stavrum Norevik – å utfordre anmelderens posisjon som en monologisk domsavsiger..
Målet er først og fremst  at flere skal få øynene opp for bøkenes verden. Fordi bøker er vidunderlig.

Så hva kan gjøres?
-Gå i dialog med forfatteren, slik Norevik vil gjøre er et opplagt virkemiddel for et mer moderne og troverdig anmelderinstitutt
-Lage rom for at forfatteren kan ta til motmæle, jfr gårsdagens artikkel i Bok365.Les den HER

– Lage flere kategorier kunne kanskje tenkes som en mulighet?

Noen er avanserte lesere som vil tenke mye selv, og som krever masse av en bok. Andre er mer opptatt av lettleste bøker, som «fiffen» innen litteraturen antakelig ikke engang vil nedverdige seg til å kalle litteratur. Men hvem skal ha definisjonsmakta? Leseren eller anmelderen?

Kunne en tilrådning være mer moderne og hensiktsmessig enn en anmeldelse og dom? Noe sånt som: Denne boken synes å passe for…Og krydret med litt respekt kunne kanskje en slik tilrådning bli aldri så lite interessant.

 

Kommentarer

Skriv inn din kommentar