Prisen går til personer som har gjort en ekstra innsats ut over den jobben de har.
Jeg har ikke oversikt over alt årets Oslo-borger har skrevet eller sagt, men støtter selvfølgelig ikke uttalelser som kan virke hetsende eller fundamentalistiske, eller på annen måte er i strid med norske demokratiske verdier. Det jeg har sett referert siste dager, er ikke bra.
Han fikk imidlertid prisen på bakgrunn av sin ekstraordinære innsats for flyktninger på Tøyen. Denne innsatsen er jo fortsatt formidabel, men fargelegges nå av andre ting prisvinneren har sagt og skrevet.
Jeg støtter ikke hetsen mot ham, men jeg støtter kritikken mot de ytringer jeg har sett referert fra ham.
Hvem er vi? Hvem vil vi være?
Et raust Oslo betyr å korrigere ham med annet enn hets og sinne. Et raust samfunn forsøker å påvirke hans holdninger og hans adferd gjennom dialog.
Mange mennesker som forsvarer norske verdier, bidrar til at sosiale medier blir en søppelfylling av møkkete meldinger, som ihvertfall ikke bringer oss hverken videre eller nærmere hverandre. Det skapes fronter og ikke samarbeid.
Hvis det er viktig at prisvinnerne i tydelig grad gjenspeiler Oslo, kan det antakelig ironisk nok hende at det er nettopp det som er tilfellet i år.
For hva innebærer det å gjenspeile Oslo? Mener vi drømmen om hva Oslo bør være eller et realistisk bilde av ulike oppfatninger?
Dessverre kan det nok hevdes med en viss styrke at det eksisterer et antall Osloboere med homofobi, forhistoriske kvinnesyn og andre synspunkter som ikke er akseptert ut fra et inkluderende menneskesyn. Disse holdningene finnes også blant etnisk norske. Men ikke alle skriver det ut.
Derfor tror jeg at årets prisvinner faktisk gjenspeiler en del av dagens Oslo, og at vår oppgave må være å skape dialog for å oppnå et menneskesyn som vi ønsker skal prege hovedstaden.
Vi trenger ikke mer hat og konflikter nå. Vi trenger samhold og forståelse. Det er fullt mulig. Hvis vi vil.
