01 januar 2019

2018 – året da krenkelsesviljen blomstret

2018 ble året da det å føle seg krenket ble gjenoppfrisket for alvor. Mange hadde antakelig, som meg, glemt hele krenkelses-konseptet.
Da jeg vokste opp var det ansett som støtende og krenkende at folk bodde sammen før de giftet seg, at det foregikk toppløs soling, for ikke å snakke om amming på offentlig sted. Nå velger et stadig større antall mennesker å føle seg krenket av noe som har vært en tradisjon, en barnesang som har uttrykk om dyr eller mennesker, en politikers eller privatpersons mening eller ytring.
Ta julen for eksempel. En professor i religionsvitenskap i Stavanger stakk hodet fram og mer enn antydet at konseptet om hvit jul diskriminerer barn fra Vestlandet. Jeg har ikke hverken hørt eller lest at professoren mente at barna følte seg krenket, men det ligger en dulgt oppfordring til å føle seg krenket siden man altså hevdes diskriminert.
En småbarnsmor fra Tønsberg etterlyste en bedre retorikk fra julenissen, som sin vane tro stadig spør etter «snille barn».
Forøvrig skal man ikke lete lenge på sosiale medier for å fange opp bekjennelser om krenkede følelser, basert på noe noen har sagt eller gjort.

 

Mange typer krenkelser

Vi har juridiske krenkelser, psykologiske krenkelser, statlige krenkelser og dagligtalekrenkelser, for å nevne noen. Vi kan velge å gå oss vill i definisjoner, og ende opp i semantiske diskusjoner av hva en krenkelse er.
Det er ikke nyttig. Likevel:
Noen definisjoner kan være gjenkjennelige for de som har følt seg krenket:
  • Jostein Gripsrud, professor i informasjons- og medievitenskap ved UIB
    «Det er følelsen av at noen tråkker på ens egen ære, eller fornærmer noe man selv holder for viktig, eller at verdier en tror på, ikke blir tatt på alvor av andre»
  • Evelin Gerda Lindner, doktor i medisin og psykologi, UIO
    – «Det er en følelse du får når du forventer å bli respektert, men ikke blir respektert.» 

Statsministeren snublet
Vår egen statsminister Erna Solberg sa følgende i pressemelding 178/2015: – «I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes». Senere, i Dagsavisen 23.11.2016 gikk hun tilbake på formuleringen og understreket at det aldri var meningen å gjøre revers i ytringsfriheten.   Krenkelseskonseptet er og blir vanskelig.

Krenkefelle

I aftenposten  lørdag 29.12.18 skriver Andreas Slettholm blant annet om ordet krenkefelle. Definisjonen: » Nyhetssaker laget med det mål om at folk skal dele saken i sosiale medier og kommentere noe slikt som FOLK MÅ SLUTTE Å BLI KRENKET AV ALT MULIG.» Jeg leste kommentaren slik at Slettholm har et ønske om at journalistene skal være noe mer bevisst på hva som skal skrives om/redaksjonene bør ikke bare tenke salgstall/antall lesere, men være mer bevisst hva som skal ut til folket. Lenger ned i kommentaren skriver han at «det oftest er snakk om en nyhetssake basert på en noe outrert mening fra en person som ikke er i noen posisjon til å gjøre noe med «problemet».
Vel, dette siste er jeg uenig i. Hvermansen kan mene mektig mye om hva som helst, og man vet aldri når det tar av, hvor mange som deler, og hvilke grupper som finner en bekreftelse eller krenkelse i utsagnet. Slik har verden blitt.

 

Hvorfor blir jeg krenket?

Hvis krenkelsen springer ut av en ytring eller mening som ikke er basert på en straffbar handling…
Hva kommer egentlig ut av å være krenket?
Overhodet ingen ting!

Å bli krenket er et valg
Jeg våger den påstand at hvert individ faktisk kan velge om hen vil la seg krenke eller ikke. Mange menneskers ytringer og/eller meninger har en betydning for oss. Vi kan bli såret, sint, frustrerte, og til en viss grad styrer vi ikke disse følelsene selv. Krenkelser derimot ligger i grensen mot et valg.
Mitt utgangspunkt er det selvfølgelige: En krenkelse kan aldri devaluere oss som menneske, men vi kan produsere tanker om at krenkelsen har devaluert oss.
Håkon Bleken sa i Klassekampen julaften 2018 at «Et demokrati består ikke av folk som er enige, men av folk som er uenige og har lært seg å leve sammen».

Den store styrken ved demokratiet er nettopp å tåle.
Derfor tar jeg et oppgjør med krenkelsen som mote: Jeg vil ikke bli krenket.
Uansett hva som sies lar jeg viljen styre meg inn i 2019: Jeg vil ikke! Og med vil ikke, er det mitt eget reaksjonsmønster jeg har for øyet, for det er dette jeg kan gjøre noe med: Jeg vil ikke la meg krenke.

Kommentarer

Skriv inn din kommentar